KIN0501: Kinesisk Kultur
Om emnet
Institutt for språk og litteratur tilbyr et innføringsemne i kinesisk kulturkunnskap - KIN0501.
Emnet gir en innføring i utviklingen av kinesisk samfunn og kultur med hovedfokus på tradisjoner og endringer som har skapt det moderne Kina og livsvilkårene for kineserne i dag.
Studentene skal ha innsikt i generelle trekk i kinesisk historie, kultur og samfunnsforhold som danner et grunnlag for en forståelse av Kinas utviklng fram til i dag, kinesisk selvforståelse og forhold til omverdenen.
KIN0501 er et begynneremne, og forutsetter derfor ingen forkunnskaper. Vi gjør oppmerksom på at emnet ikke er et språkemne hvor du lærer kinesisk språk.
Denne informasjonen er hentet her.
Essensialisering
Tidligere – og til dels nåtidige – forståelser av Kina har til en viss grad vært preget av essensialisering – at det er essensielle eller grunnleggende forskjeller mellom Kina og Vesten. Underforstått at det finnes kulturelle trekk som ikke kan eller vil endres. Disse gjenspeiles i stereotypier om kineserne – at de er eller handler som de gjør fordi de er kinesere ,ikke fordi den enkelte kinesere foretar bevisste valg. Disse stereotypiene kan ha både negativt og positivt fortegn.
Orientalisme (negativt)
Mange mener også at forholdet mellom Vesten og Kina i lang tid har vært preget av «orientalisme» - Edward Said (1978)
Said snakker her om en form for europeisk/vestlig etnosentrisme hvor «de andre» blir definert i forhold til vestlig verdenssyn og kultur. Implisitt her er at det europeiske synet og kultur er den «riktige» som andre blir målt opp i mot. Said mente at dette ble brukt for å rettferdiggjøre kolonialismen.
«Kineserier» (positivt)
Svermerier og ukritisk positive holdninger til Kina. Dette har en lang historie i Vesten, forestillinger om Kina som et «lykkeland» med en lang historie befolket av vismenn, fredfulle munker, et alternativt samfunn man kunne speile sine drømmer i.
Sammenligning
Gir det noen mening å sette opp Kina mot Vesten som essensielt forskjellige kulturer?
Yang Lius har en humoristisk sammenligning.
Det er visse forskjeller som kan observeres – men det virker også som det er et underliggende tema her – at kinesere og vestlige reagerer, tenker og lever forskjellig? Det er til en viss grad essensialiserende.
Poenget er at det er vanskelig å påstå at dette er forskjellen mellom Kina og Vesten. Noen «forskjeller» er i øynefallende og absolutte ved første blikk, men som senere viser seg å være relative og ikke så viktige som man først trodde.
Om Kina
- Zhongguo
- Midtens Rike, Kina var landet som lå midt i verden Zhonghua/Hua - «kultiver, blomstrende», opprinnelig navn på en stamme, men har senere fått betydningen «Kina», jfr. Xinhua - «Det Nye Kina»
- Kina
- fra Qin-dynastiet og Kinas første keiser Qin Shi Huang(di).
Kineserne har selv egne navn på seg selv som etnisk gruppe, «han», fra Han-dynastiet. Man bruker dette navnet (han-kineser) for å betegne det vi vanligvis kaller «kineser», som etnisk, kulturell gruppe. I Sør-Kina er tradisjonelt betegnelsen «tang», etter Tang-dynastiet, da Sør-Kina fikk sin store blomstringstid under Tang. Ordet betyr i vanlig bruk «kineser» slik som også «han» gjør.
Kina har hatt en økende befolkning. Allerede for 1000 år siden var befolkningen i Kina godt over 100 millioner. I 1949 ca 500 millioner og i dag ca 1,4 milliarder, 20% av verdens befolkning. 91-92% er etniske han-kinesere. Kina er også landet med størst utbredelsen av mahayana-buddhisme og taoisme, konfusianisme og spisepinner.
Kina har hatt en betydelig utvandring til Singapore, Malaysia, tildels Thailand. Ellers er kinesisk innflytelse i Mongolia også betydelig.
Forhistorien og historie til Qin
Det ble funnet et urmenneske kalt Peking-mannen i 1923 ved Zhoukoudian – datert til å være ca 500.000 år gammel. Ingen påvist sammenheng med det moderne mennesket i Kina i dag, men i tradisjonell kinesisk antropologi har man ofte ansett Peking-mannen som forløperen til kinesere – dvs utviklet uavhengig av menneskene i resten av verden. Man brukte funnene tildels nasjonalistisk.
Eldre og yngre steinalder Veldig mange funn dokumenterer samfunn fra denne tiden. Mange steinalderkulturer over flere deler av Kina, men de viktigste er:
- Yangshao-kulturen
- 5000 – 3000 f.Kr. (f.eks. Xiangjuns vase). De drev med jordbruk – dyrket mest hirse (også i dag), men også tildels hvete og ris. Hadde også husdyrhold.
- Longshan-kulturen
- litt lengre øst, kan være en videreutvikling – 3000 – 2000 f.Kr. Begynte med silke-produksjon. Kinesisk steinalderkultur på det høyeste, stor befolkningsøking.
Begge i holt til i omtrent samme område – svingen i Huanghe og siden østover mot havet og Shandong-halvøya. Dette regnes som Kinas «vugge», Zhongyuan, kalt «Den sentrale slette».
Sanhuangwudi
Mytiske keisere/konger/opphøyde menn
- sān betyr «tre»
- huáng betyr «den opphøyede/guddommelige»
- wǔ betyr «fem»
- dì betyr «vis konge»
Dette er de eldste legendene om Kinas historie og opprinnelse. Disse tre gudommelige og fem vise konger befinner seg i forhistorisk tid og tillegges æren for forskjellige oppfinnelser som var viktig for etableringen av Kina som sivilisasjon.
Forskjellige historikere gir forskjellige fortolkninger av hvem disse var. For eksempel Sima Qian, eller tre opphøyde:
- Den himmelske konge
- regjerte i 18 000 år
- Den jordiske konge
- regjerte i 11 000 år
- Den menneskelige konge
- regjerte i 45.600 år
Andre navn fra kinesiske fortellinger er Fuxi og Nüwa; disse to ble foreldre til menneskeheten etter en ødeleggende flom. Man har også Shennong, som oppfant jordbruket. I tillegg kommer de fem vise konger:
- Den gule keiser - stamfaren til alle kinesere, bor på Taishan.
- Zhuanxu
- Ku
- Yao
- Shun
Yao og Shun regnes som de perfekte herskerne. Og skulle bli de store forbildene til etterkommerne. Denne tiden regnes også som en «gullalder» hvor alt var perfekt og som senere generasjoner skulle strebe etter å oppnå igjen – altså et sirkulært tidsbilde.
Xia (2205 – 1766 f.Kr.)
Yu regnes som grunnlegger av Kinas første dynasti, Xia-dynastiet. Det er mye mystikk knyttet til ham. Han skal blant annet være født ut av sin døde fars mage i form av en drage. Som menneske og keiser klarte han det som mange hadde prøvd før ham: å temme Den Gule Flod/Huang He. Han fikk æren for dette og irrigering av landområdene i NordKina som gjorde utbredelsen av landbruket mulig. Det er lite eller ingenting av arkeologiske funn som bekrefter Xia-dynastiets eksistens. Men det avvises ikke av alle historikere. Tidligere ble også Shang-dynastiet ansett som mytisk, men det er nå bevist
Shang (ca. 1550-1045 f.Kr.)
Dette er det første historiske dynastiet. Det er husket for å ha veldig vakre og avanserte bronsearbeider, våpen, kar, kunstgjenstander, og lignende.
Samfunnet stort sett bygd opp rundt en bystat som hadde kontroll over andre mindre byer i periferien og mindre steder utover dette.
Mye tyder på at det er blitt holdt rituelle ofringer av mennesker – mest sannsynlig krigsfanger og slaver. Det blir av kinesiske/marxistiske historikere sett på som et «slave-samfunn».
Den store oppdagelsen – orakelbenene
Oppdaget på slutten av 1800-tallet på blant annet apoteker i Beijing. De ble brukt som medisin og kalt «dragebein». Man oppdaget at dette var de eldste kinesiske skrifttegn og mange av dem kan gjenkjennes i dag også.
Zhou-dynastiet (1122/1045 – 771 f.Kr.)
Med dette dynastiet begynte Kina kulturelt sett å ta form. Dette den første blomstringstiden med filosofier og forestillinger som skal prege Kina helt frem til i dag.
Himmelens mandat
Ifølge kinesisk historisk tradisjon fortrengte Zhou-dynastiet Yin-herskerne fra Shang-eraen og legitimerte sitt herredømme ved å vise til det himmelske mandat. Dette mandat gikk ut på at herskeren var «himmelens sønn» og at han således hersket ved guddommelig rett. Dersom han ble styrtet, var det et tegn på at han hadde tapt sitt himmelske mandat. Dette kunne bare skje dersom herskeren hadde vist seg å være en så dårlig hersker at han mistet Himmelens gunst. Dette er en veldig viktig forestilling i kinesisk historie – man brukte dette til å rettferdiggjøre omstyrtninger og revolusjoner.
Vestlige Zhou (til ca 770 f.Kr.)
Dynastiet var stadig under angrep av barbar-stammer. Barbarer og invasjoner av disse er en gjenganger i Kinas historie. Ellers var dynastiet preget av økt handel, preging av de første kobber-mynter, forbedret metallurgi, jernproduksjon
Østlige Zhou (771 – 221 f.Kr)
En hær satt sammen av lensherrene klarte snart å fordrive barbarene. Den nye kongen la hovedstaden til Chengzhou ved Luoyang (provinsen Henan) for å kunne sikre seg bedre mot angrep.
Fyrsten av Qin hadde dekket kongens retrett, og fikk som takk det gamle Zhou-kjerneområdet i len av Ping Wang. Dermed ble samtidig grunnlaget lagt for det senere Qin-dynastiet, opprinnelsen til keiser-dynastiene og samlingen av Kina
Østlige Zhou deles igjen
- Vår og høst-perioden (771-481) (oppkalt etter historiebok som tradisjonelt blir tilskrevet Konfucius) og De Stridende Staters periode (481-221)
- Desentralisering av makten: I denne epoken ble makten desentralisert; det gamle lensriket mer og mer fra hverandre. De mektigere lensherrene begynte å ta til seg rettigheter som tidligere hadde tilhørt zhou-kongene, og de lå stadig i feider mot hverandre.
Tiden var preget av vekslende allianser, forræderi, snikmord og borgerkriger. Perioder med moralsk forfall avløste hverandre, og barbarenes angrep tok ikke slutt.
Det var også en urolig tid med mange større og mindre kriger, og mange mindre stater ble annektert av de større.
Det stadig mer maktesløse østlige Zhou-dynastiet måtte i 256 f.Kr. vike plassen for Qin-dynastiet, som i 221 f.Kr. også maktet å bringe De stridende rikers tid til sin avslutning.
Under denne epoken fortrengte våpen av jern de tidligere bronsevåpen. Områder som Shu (omtrent det moderne Sichuan) og Yue (moderne Zhejiang) ble også inkludert i den kinesiske kultursfære på denne tiden.
Filosofi
Daoistene
– frigjøringsfilosofi – mystisisme – individ – spontanitet – naturlighet – staten styrer minst mulig
Konfucius
– pliktfilosofi – samfunnsfilosofi – individet underlagt hierarki og staten – den gode staten
Idemessig kan disse forstås som komplementære, men kan også oppfattes som motsetninger (stat mot individ)
- Daoismen
- Filosofisk taoisme (daojia)
Laozi:
- 500-tallet f.Kr., samtidig med Konfucius
- Opphavsmannen til Daodejing
- Mange legender, uvisst eller tvilsomt om han har eksistert, Daodejing kan være skrevet av flere
- Uansett regnet som opphavsmannen til daoismen
Zhuangzi (365-290f.kr)
Den filosofiske taoismen assosieres med skrifter som Dao de jing og Zhuang zi. Disse ble stort sett skrevet i borgerkrigstiden fra 481 til 221 f.Kr.
- De sentrale ideer kretser omkring begrepene dao og de der det førstnevnte betegner den ytterste, evige og kreative realitet som er alle tings kilde som kan erfares gjennom den mystiske ekstase, og sistnevnte betegner manifestasjonen av tao i alle ting.
- Det å besitte «de»innebærer å være i fullkommen harmoni med ens opprinnelige natur. Den som har oppnådd en slik tilstand forstår naturens ordninger i sin helhet og trenger derfor ikke frykte noe verken i liv eller død.
- En slik person er en vismann som avstår fra all formålsrettede og aktive handlinger. I stedet følger den vise prinsippet om wu-wei, det vil si den ikke-formålsrettede handling som er spontan (ziran) og uten baktanker. Dette er slike handlinger man er vitne til når en for eksempel ser fugler flyr og fisk svømmer. Naturens ordninger viser mennesket hvordan det bør innrette sitt liv.
Religiøs Taoisme
Den religiøse taoisme bygget på temaer og religiøse teknikker forbundet med en forestilling om udødelighet.
Teknikkene besto av:
- Diett-forskrifter/medisin-skolen
- avhold fra mat som skaper sykdom, alderdom og død.
- Pustekontroll og meditasjon
- visualisering av guddommer som ville hjelpe en å oppnå udødelighet.
- Seksuelle øvelser
- unngå utløsning i sex.
- Alkymi-eksperimenter
- midler som skulle snu aldringsprosessen.
- Bruk av magiske amuletter
- beskyttelse mot ondskap og helbredelse av sykdommer.
Konfucius
Kongzi eller Kong Fuzi:(551-479 f.kr.)
- Konfucius ville gjenopprette lov og orden. Hanville endre lederes holdninger til slik de hadde vært under Zhou-dynastiet tidligere, og styre Kina ved hjelp av moral/etikk, istedenfor vold.
- Han mente også at lederne burde velge etterfølgere som var egnet til å styre, og ikke bare sin egen familie og slekt.
- Det er lederens plikt å styre best mulig, og det er folkets plikt å følge lederen. Konfucius ønsket å gjenopprette gamle normer og idealer
- Han mente at mennesker var født gode og de skulle følge de fem dyder for å bevare sin medfødte godhet .
- Mennesker bør ha et godt forbilde som Konfucius kaller det edle mennesket junzi.
Han læret om fem dyder, der Ren og Li var de viktigste. De fem dydene var:
- ren
- medmenneskelighet
- li
- følge skikker, ritualer og tradisjoner
- yi
- det moralsk riktige
- zhi
- klokskap
- xin
- pålitelighet
Forholdet mellom mennesker
Sentralt i Konfucius' lære stod forholdet mellom mennesker. Konfucius mente at en grunnlaget for et godt samfunn var at alle kjente sin plass i samhandling med andre. Han beskrev fem arketypiske forhold mellom mennesker:
- Forholdet mellom hersker og undersått,
- mellom mann og kone,
- mellom far og sønn,
- mellom eldre bror og yngre bror og
- forholdet mellom venn og venn.
Konfucius la vekt på det hierarkiske i de fem forholdene, men personen i den ledende rollen hadde også en moralsk forpliktelse til å behandle den andre godt. Det er ikke nok bare å være hersker - man må være en god hersker. Hvis ikke har man forbrutt seg mot Himmelens mandat, og undersåttene står fritt til å avsette herskeren/keiseren. Det er forestillingen om Himmelens mandat som gjør konfucianismen til en religion eller en filosofi som ligner på en religion og ikke bare en filosofi.
Skrifter
Konfucius skrev aldri noen skrifter selv, men hans tilhengere skrev ned hans ord. Mest kjente er Samtaler, sannsynligvis skrevet av elevene til disiplene hans. Konfucius har også fått æren for å ha samlet og redigert «de fem klassikere», selv om tekstene sannsynligvis ble redigert av flere
- Yijing eller Forvandlingenes bok
- Shijing, Sangenes bok (en samling av gamle folkesanger)
- Liji, eller Ritenes bok (om ritene som regulerte den sosiale og religiøse hverdag, forfedrekulten, omgangen med konge og øvrighet)
- Shujing, Skriftene eller Kunngjøringsboka (kommentert samling av lover og dekreter)
- Chunqiu, eller Vår- og høstannalene (Staten Lus historiekrønike
Relevans idag
Det finnes i dag flere konfuciustempler, hvor det største er på hjemstedet hans i dagens Shandong - Qufu. Under kulturrevolusjonen på 1960- og 1970-tallet ble mange statuer og andre kulturminner knyttet til konfucianisme ødelagt. Det er opprettet flere Konfucius-institutter over hele verden og myndighetene har tatt i bruk Konfucius igjen.
Mozi (470–ca. 391 f.Kr.)
- Etablerte mohist-skolen
- Mot konfucianisme og daoisme. Idealiserte også en «gullalder», dvs under Xia-dynastiet, men understreket fremgangen/utviklingens viktighet.
- Xia-dynastiet var forbilder nettopp på dette området, de var innovative foregangsmenn som endret samfunnet til det bedre
- Kritiserte også skjebnetroen – folk var i stand til å endre sin situasjon og bestemme over egne liv.
- Dette i en viss grad i opposisjon til deler av både daoismen (dao som uunngåelig) og konfucianismen (menneskets plikt til å tilpasse seg hierarkiet og samfunnet)
- Mozi var til en viss grad utilitaristisk. Det som var nyttig for folket som helhet var godt.
- Mohismen ble undertrykket under Qin og spilte siden liten eller ingen rolle i kinesisk historie.
- Men senere tok Sun Yat-sen tak i mohistiske ideer, bl.a. "boai" (universell kjærlighet)og gjorde dem til sine. Sun Yat-sen var modernist, humanist. Dette viser igjen hvordan moderne kinesere henter inspirasjon tilbake i historien.
Legalistene
- Filosofisk system som vokste frem på 200-tallet f.Kr mot slutten av Zhou-dynastiet.
- Denne filosofien konsentrerte seg om herskerens makt. Forskjellige filosofer gikk inn for at maktutøvelse burde understøttes ved hjelp av gode belønninger på den ene side og ved strenge straffer på den annen. Utviklet virkemidler for statsmannskap og maktutøvelsen
- Sammenlignes ofte med Machiavelli og «Fyrsten»
- Filosofen Han Feizi (død 233 f.Kr.) ble legalistenes mest kjente filosof.
- Legalismen ble statsfilosofi under Qin-dynastiet
Qin-dynastiet (221-207)
- Gjorde slutt på alle krigene og erobret hele datidens Kina
- Innføret legalismen, forbød andre filosofier Bokbrenning i 213 og forfølgelse av filosofer Veldig mye gikk tapt, men mye ble også skrevet ned senere
- Standardiserte skriftspråket, myntvesen, mål og vek
- Forenet jordvoller til forsvarsverk - den første kinesiske mur
- Militær-kampanjer i sør og sørøst, utvidet Kina
- Et veldig kort og veldig viktig dynasti - begynnelsen på 2000 års keiserdømme
- Qin Shi Huangdi blir betraktet både som en helt (jfr. «Hero», Zhang Yimou) og en grusom hersker.
- Ligner mye på oppfattelsen av Mao
- Terracotta-hæren funnet av noen bønder utenfor Xi'an i 1974
Han-dynastiet (202 f.Kr. - 220 e.Kr.)
Under Han-dynastiet ble Kina etterhvert offisielt en konfuciansk stat med hovedstad i Chang'an, dagens Xi'an.
Vestlige Han
- en kulturell og økonomisk blomstringstid.
- Konfucianismen ble statlig anerkjent, til tross for at daoismen lenge dominerete. Man rekonstruerte den litteratur som var brent under Qinshihuangdi i 213 f.Kr..
- Næringslivet opplevde oppsving - silke-, lakk- og jadehandelen
- mange nye oppfinnelser: bl.a stål, papir og seismografen eller jordskjelv-varsler
- Ekspansjon:
- Hæren ble styrket og det forsvaret av Muren ble forsterket, infrastruktur og kommunikasjon ble utbygd
- Handel mellom Kina og forskjellige asiatiske regioner. Silkeveien og den første kontakt vestover og anerkjennelse av Roma som høykultur.
- Eksempel: I forbindelse med sine kriger mot nomadene langs Silkeveien, fulgte en bosetting av kinesiske tidligere soldater (som fikk etablere seg som bønder i militærkolonier/garnisoner), og handelsfolk fulgte etter. De beseirede nomadefolkenes lojalitet ble sikret med generøse gaver som utgjorde en stor del av statsbudsjettet.
- Slike landsbyer basert på garnisoner finnes også i dag rundt Beijing. Både Hui og Manchu
Xin-dynastiet (9-24)
En parentes i historien.
- Så kom et interregnum, Xin-dynastiet med bare en keiser.
- Wang Mang har gått over i historien som en fullstendig inkompetent keiser. Greide å lage en personlighetskult rundt seg selv og kuppet tronen, prøvde å få bøndene med seg men mislyktes fullstendig og de gjorde opprør mot ham og gjeninnsatte Han-dynastiet. Kinas korteste dynasti på bare 15-16 år.
Østlige Han
- Tiden etter Wang Mangs interregnum og frem til dynastiets fall kalles Det østlige Han eller Det senere Han.
- Hovedstaden flyttet til Luoyang lenger øst – derav navnet.
- Problemene man hadde under det vestlige Han fortsatte.
- Under det østlige Han kom det enda større befolkningsendringer, med folkeforflytninger fra nord og sørover
- Grunnen til det var primært den fortsatte uroen blant de tidligere nomader i nord.
- Omkring år 107 gjennomførte Kina en tilbaketrekning fra de nordvestlige områder av keiserriket.
- Dette åpnet senere for spredningen av buddhismen
- Mange av de bøndene og tidligere soldater som fikk sine røtter rykket opp derfra, trakk sørover på søken etter nytt land.
- Ble avhengige av storgodseierne, som kunne bygge opp formuer og skaffe seg sterke hærer. Slik ble makten stadig mer desentralisert.
- Han-dynastiets undergang begynte med uroligheter og røverbander. Opprøret spredte seg over hele keiserriket. For å berge makten ga keiseren sine provinsguvernører og generaler vide fullmakter.
- Dette førte imidlertid til at sentralmakten forsvant.
- Det ble borgerkrig og dynastiet kollapset til slutt.
Den dynastiske syklus/Dynasti-syklusen
Dette er et sentralt begrep i kinesisk historie-forståelse og tildels meget inngrodd i mange kineseres forståelse av samfunnet.
- En ny hersker erobrer Kina og mottar Himmelens mandat
- Det nye dynastiet vokser og blir rikt
- Befolkningen vokser
- Korrupsjon blir vanlig ved det keiserlige hoff, og riket blir ustabilt og starter nedturen
- Naturkatastrofe, en eller flere, skaper problemer for bønderne. Slike katastrofer vil normalt kunne takles av et velfungerende statsapparat, men pga korrupsjon og overbefolkning fører det til hungersnød.
- Hungersnøden fører til opprør som igjen fører til borgerkrig
- Keiseren mister Himmelens mandat
- Befolkningstallet synker pga krig og sult
- Kina går gjennom en periode med krigende stater som alle prøver å erobre landet
- En av statene vinner
- Staten etablerer et nytt keiserdømme
- Keiseren får Himmelens mandat og et nytt dynasti er startet
Syklusen gjentar seg.
Sui (581-618)
- Suidynastiet gjenopprettet keiserdømmet etter en lang tid med stridigheter.
- Ofte blitt sammenlignet med Qin-dynastiet. Det var også et kortlivet dynasti, og det gjennomførte sine reformer med stor hensynsløshet.
- Sui-dynastiets raske sammenbrudd er blitt tilskrevet dets diktatoriske og hensynsløse krav overfor folket, som ble pålagt tunge skattebyrder og mobilisert til tungt pliktarbeid, både med bygging av kanal og forsvarsmur.
- Fremmet buddhismen
Tang (618-907)
- Nok et stort og viktig dynasti begynner
- Jorddistribusjonen som keiser Gaozu – stifteren av dynastiet - etterlot seg var en av hovednøklene til den økonomiske vekst som Tang-tiden bragte med seg.
- Det gikk ut på at alle bondefamilier fikk sin egen jord. Man skulle sikre at alle kunne både livnære seg og yte skatt.
- Tang-dynastiet er kjent for sin rike kultur, innen malekunst, keramikk og kanskje spesielt innenfor diktekunsten
Kjente diktere fra perioden:
- Li Bai (701 – 762)
- «daoisten»
- Du Fu (712 – 770)
- «konfucianeren»
Embedsmannseksamen
Embedsmannseksamen var det system som ble anvendt under det meste av keisertiden, fra 606 til 1905, for å velge ut embedsmenn.
- I 1905 ble de avskaffet fordi de da var reaksjonære og irrelevante i det moderne samfunn
- Systemet var det viktigste for sosial mobilitet inn i embedsmannsklassen.
Mesteparten av vekten ble lagt på kulturell innsikt, og fremfor alt på den kinesiske statsbærende filosofis konfucianske skrifter. Byråkratene ble samtidig også høyt utdannede mennesker og landets kulturelle og akademiske elite.
Systemet innebar at det kinesiske samfunn var ledet av et meritokrati istedet for et aristokrati, og at det i en begrenset grad var demokratiske trekk ved utvelgelsen til den nasjonale elite idet alle menn uansett sosial klasse ble tillatt å forsøke å ta eksamen.
System som sikret kandidatenes anonymitet. Eksamensbesvarelsene ble skrevet av før sensorene fikk dem. Slik ble det sikret at identiteten ble skjult for sensorene, og at heller ikke håndskriften kunne røpe den.
Song (960-1279)
Det nordlige Song (960 – 1126)
- Hovedstad Kaifeng
- Nok et stort dynasti
- stabilisering av landet
- en av de viktigste kulturperioder i kinesisk historie, bl.a. på grunn av store oppfinnelser.
- Under Song-dynastiet ble krutt første gang brukt militært, både kompassnål og kuleramme ble tatt i bruk.
- Kunsthistorisk oppfattes Song som en storhetstid, blant annet på grunn av utviklingen av landskapsmaleriet
- Kulturell fremgang og kreativt, men svekkelse av økonomi etterhvert og derfor også militæret
- Dette uheldig da Djenghis Khan begynte sine erobringstokt på denne tiden.
Det sørlige Song 1126/1127 - 1279
Det nordlige Kina ble erobret av nomadefolk, bl.a. Mongolene, og dynastiet fortsatte sør for Yangtzekiang/Chang Jiang. Fremmedstyret i nord ble oppfattet som en trussel. Man ble mindre åpne for utenlandske kultur og mer opptatt av å dyrke det ekte «kinesiske». Var noe fremmed av opphav, ble det gjerne forkastet. Det var til og med dem som tok skarp avstand fra buddhismen på dette grunnlag - selv om denne religionen hadde en tusenårig historie i landet. At de omliggende folkeslagene var ivrige buddhister var med på å understreke buddhismen som et fremmedelement.
En gjenoppliving av konfucianismen ble dermed viktig for det sørlige Song-dynastiets tenkere. Konfucianismens stilling i embedsmannseksamenene ble ytterligere styrket, og studiet av Konfucius' tanker ble intensivert. Det ble om å gjøre å ha noe som kunne stå seg mot det buddhistiske tankegods på metafysikkens område. To brødre, Cheng Yi og Cheng Hao hadde allerede tidligere utviklet en metafysisk teori om den kosmiske dynamikk der begrepene li (det ordnende prinsipp) og qi (materie) ble sentrale. Slik ble de to av de sentrale aktører for den konfucianske renessanse og grunnleggere for neokonfucianismen.
Yuan (1271-1368)
Djenghiz Khan hadde klart å samle mongolene for å legge Asia under seg. En serie seirer fulgte, og i 1213 hadde Djengis Khan erobret og konsolidert sitt grep om kinesiske områder så langt som frem til den kinesiske mur.
Det mongolske riket ble senere delt i fire khanater hvorav det ene gikk til Kublai Khan. Barnebarnet Kublai Khan Erobret Yanjing/Beijing etter en arvestrid og etablerte ny hovedstad på omtrent samme sted – Dadu. 27 mil lenger nord etablerte de sommer-hovedstaden Shangdu – Xanadu.
Militær kontroll: Mongol-hæren i nord og ellers et smart system med utskifting og omplassering av de kinesiske soldatene for å hindre at allianser mot mongolene ble opprettet.
Inndeling av befolkningen i fire samfunnsgrupper eller en slags kaster:
- Den øverste gruppen mongoler. Alle de høyeste embeder i riket var forbeholdt dem alene
- Semu ("fargede øyne", selv om mange hadde en annen øyenfarge, var betegnelsen mer et uttrykk for variasjonen av etnisitet innen denne gruppen) var de folkegrupper som hadde støttet mongolenes erobring av Kina. Men mange var også tvangsflyttet vestfra, bl.a. Mange vitenskapsmenn, ingeniører, arkitekter som skulle hjelpe til med oppbygningen av hovedstaden. Den gruppen omfattet særlig tyrkiske og iranske folk. Disse kunne drive handel, innkreve skatter, låne ut penger og inneha posisjoner i det midlere embedsmannsskikt. (Marco Polo?)
- Den tredje gruppen var nordkineserne, kalt Han-ren. De fikk ha håndverksyrker og kunne være lavere embedsmenn, men kunne ikke bli ledende offiserer.
- Sørkineserne (Nan-ren) utgjorde den fjerde og mest rettsløse gruppen. De fikk ikke en gang verge seg mot slag, og ble pålagt de tyngste skattebyrder. I tillegg til minoritetsgrupper var dette kinesere fra det sydlige Song-dynastiet. Flere historikere mener at mongolene anså disse som en egen etnisk gruppe.
Kineserne hadde ikke lov til å eie våpen eller hester. Yrkesskifte eller ekteskap over disse gruppegrensene var forbudt.
Selvsagt var mongolene og styret meget upopulært hos den jevne kineser. Men hatet ble ofte rettet mot semu-klassen ettersom det var disse som inndrev skatter og som kineserne kom i direkte kontakt med. De ble brukt som en slags buffer.
Kultur
- Beijing-operaen og drama utviklet
- Baihua-litteraturen og romanen utviklet
- Lamaismen ble foretrukket og støttet av mongolene
- Daoismen undertrykt – for kinesisk og anarkistisk?
Slutten av Yuan:
- Kineserne var undertrykt og misfornøyd
- Intriger i statsadministrasjonen
- Naturkatastrofer (Huang He) og opprør, jfr. Dynastisk syklus
- Den Hvite Lotus og Zhu Yuanzhang
Ming (1368-1644)
Zhu Yuanzhang utropte seg til keiser
- En ny lovkodeks etter tradisjonelle linjer ble utgitt. Restriksjoner mot buddhismen tok sikte på å fremme konfucianismen, som var offisielle ideologi og var nesten som en av statskult.
- Muren som i dag - begynte tidligere enn Qin, Qin forente den - murens funksjon: også å holde folk innenfor for å unngå fraternisering mellom kinesiske bønder og nomader.
- Administrasjon: Song-epokens tradisjonelle politiske, sosiale og intellektuelle system vendte tilbake
- Keisernes politikk tok sikte på å konsolidere statens makt og stabilisere de tradisjonelle samfunnsforhold
Zheng He
På keiserlig initiativ ble 1405–31 en rekke sjøreiser foretatt til Indonesia, Sørøst-Asia, India, Persiske bukt og Øst-Afrika. Disse ble plutselig stanset – mye av politiske/ideologiske årsaker; Kina hadde ikke behov for kontakt med resten av verden - og Kina var i tillegg avskåret fra forbindelsene vestover gjennom Sentral-Asia
- En periode av relativ isolasjon fulgte
- Isolasjonspolitikk – de hadde fått nok av utenlandske administratorer, etc. (Semu)
- Evnukkene og korrupsjon
- Hemmelig politi
- Japanske røvertokter langs kysten ca. 1550 og indre opprør etter 1620 og nytt press mot grensene i nord, svekket dynastiet og det kollapset til slutt
- Mot slutten av Ming-perioden begynte de europeiske sjømaktene å utforske Kinas kyster. Portugiserne var de eneste som fikk varig fotfeste, i Macao (fra 1557) og for en tid i Ningbo.
Ming-dynastiet begynte å nærme seg slutten av den dynastiske syklus, mye grunnet evnukkenes korrupsjon og makt, hungersnød og fattigdom som ikke staten avhjelpet, dette førte til opprør – staten var svak og invasjon fra nord truet.
Qing (1644-1911/1912)
1644 slo nomadefolket manchuene til da Ming-dynastiet var bukket under for opprørere (samt det meget kortvarige Shun-dynastiet som bare varte noen måneder i 1644). Manchuene ble tilkalt for å hjelpe til og beseiret opprørshæren, men nektet å forlate hovedstaden, hvor de i stedet innsatte sitt eget dynasti, Qing, 1644–1912.
Manchuene seiret først og fremst på grunn av Kinas indre svakhet. Ming-herskerne hadde mistet all anseelse, og folket var uten nasjonale ledere.
Allerede før erobringen hadde manchuene tilegnet seg kinesisk kultur. Deres militære organisasjon var bedre enn andre grupper/opprører og de etablerte faste garnisoner på strategisk viktige steder. De var brutale i sin forakt for kinesere og påla dem å bruke manchu drakt og flette/hårpisk som tegn på underkastelse. Ekteskap med kinesere var forbudt. Qing-keiserne foretok ingen store endringer i Ming-dynastiets regjeringsform. De overtok så å si det som var fra før. I administrasjonen innførte det som skikk at alle viktige stillinger skulle besettes med en manchu som ble utpekt, og en kineser som hadde bestått den vanlige eksamen. De fleste underordnede stillinger ble besatt bare med kinesere.
Under keiserne Kang Xi, Yong Zheng og Qian Long (regnes som store keisere i kinesisk historie og «helter av det kinesiske folk» til tross for at de tilhørte en minoritet, «barbarer» som hadde okkupert landet) hadde Kina uavbrutt fred. Frem til 1796.
Manchuene holdt minoritetene i sjakk, eliminerte invasjonsfaren i nordvest og utvidet sitt herredømme til Mongolia, Turkestan i Sentral-Asia, Tibet og Burma. Infrastruktur som demninger og kanaler ble godt vedlikeholdt, og befolkningen vokste raskere enn noen gang tidligere i Kinas historie.
Etter dette tidspunktet ble den indre tilstanden i Kina på ny svekket. Det dyrkede areal hadde ikke økt i takt med folketallet, og produksjonen per innbygger var sunket tross en intensivering av jordbruket.
Nasjonalistiske opprørsbevegelser, ledet av hemmelige selskaper, truet dynastiets autoritet. Den politiske oppløsning fortsatte og ble forsterket gjennom økt misjonsvirksomhet
Den katolske misjoneringen hadde, tross forfølgelse og tilbakeslag, pågått kontinuerlig fra 1500-tallet, og protestantisk misjon begynte 1807.
Handelen med utlandet bidrog i mindre grad til velstanden, men fikk etter hvert store politiske konsekvenser.
Britene begynte å handle med Guangzhou (Kanton) etter 1664, amerikanerne kom til 1784, straks etter revolusjonen. Te, silke, ubleket bomull, porselen og lakkarbeider ble eksportert mot betaling i sølv, da det ikke var marked i Kina for importvarer fra Vesten.
Det britiske East India Company var ledende i denne handelen med kjøpmenn i Guangzhou som formidlere. Fra 1830-årene gikk Storbritannia i spissen for å bryte kjøpmennenes monopol ved å kreve flere havner åpnet for handel.
Fra tidlig på 1500-tallet begynte britene å betale sine varer med indisk bomull og opium istedenfor sølv. Kinas forbud mot import av opium ble ikke respektert, og de kinesernes beslagleggelse smuglervarer førte til den første opiumskrigen med Storbritannia 1839–42.
Ved freden i Nanjing måtte Kina avstå Hong Kong og åpne fem havner for handel; 1844 fikk USA og Frankrike samme rettigheter som Storbritannia, 1847 undertegnet Norge og Sverige en lignende traktat.
Frem til 1895 ble traktatsystemet videre utbygd for å sikre utlendingenes posisjon og regulere handel, diplomati og misjonsvirksomhet.
I 1854 fikk utlendingene kontrollen over tollvesenet. En ny krig (Andre opiumskrig 1856-1860, utløst av en strid om kinesiske piratskip) resulterte i at Kina måtte gå med på flere krav, og landet mistet enda mer kontroll med handelen med utlendingene.
Handel med opium ble legalisert på begrensede vilkår. Misjonærer fikk rett til å drive sin virksomhet og kinesiske kristne garantert fri religionsutøvelse. I tillegg måtte Kina betale skadeserstatning.
I de neste 30 år befestet utlendingene sin maktposisjon ytterligere, nye havner ble åpnet, misjonærene økte i tall og innflytelse.
Traktatsystemet og innrømmelsene til utlandet ble meget traumatisk for kineserne og er fremdeles i dag en sentral del i de fleste kineseres bevissthet og historieforståelse.
Gjennom misjonsskoler og -sykehus fikk Kina den første mer inngående kontakt med europeisk kultur og vitenskap. Dette gjorde at kineserne begynte å oppfatte manchu-dynastiet som en hindring for utvikling.
Perioden var preget av mange opprør. Taiping-opprøret (1850), ledet av den "kristne" Hong Xiuquan varte i 14 år, og ble med utenlandsk hjelp omsider slått ned. Et hemmelig selskap ledet oppstander i nord 1853–68. Muslimer gjorde opprør fire ganger i 1855–78 i de vestlige provinser.
Da keiseren var mindreårig fra 1862 fungerte moren, ekskeiserinne Ci Xi som medregent. Hun beholdt sin store innflytelse til hun døde i 1908, og ved å nekte reformer og med en brutal politikk bidrog hun til å forlenge dynastiets levetid. I 1860–94 var det ingen større kriser i forholdet til de fremmede makter.
Kinas indre og ytre problemer overbeviste fremsynte embetsmenn om at Vestens teknikk måtte tas i bruk.
Konflikter med Japan og andre land fortsatte svekkelsen av Kina og dynastiet. Kina måtte gi stadig flere innrømmelser og erstatninger til vestlige land. For å styrke Kinas motstandsevne dannet ledende intellektuelle en reformbevegels. I 1898 fikk de keiseren til å utstede forordninger om reformer, men enkekeiserinnen gjorde statskupp, og keiseren ble satt i fangenskap.
Bokseroppstanden var en folkereisning som ville fordrive alle utlendinger. Opprøret endte med at en internasjonal styrke (Østerrike-Ungarn, Frankrike, Tyskland, Italia, Japan, Russland, Storbritannia og USA inntok Beijing sommeren 1900. Kina måtte gå med på flere ydmykende krav og betale store erstatninger.
Kina var nå helt maktesløs. Landet var en hjelpeløs tilskuer til kampen om kinesisk territorium mellom Russland og Japan, Storbritannia og USA.
Etter bokseropprøret, og særlig etter 1905, begynte Kina å reorganisere styresettet. Reformverket omfattet også forberedelser til en konstitusjon.
Side om side med reformene i administrasjon og skolevesen etter 1900 fulgte store endringer i økonomi og levesett med jernbaner, dampskip, post og telegraf. Handelen med utlandet økte til det dobbelte. Misjonen hadde stor fremgang.
Regjeringen under den siste keiseren (Pu Yi) var udugelig, og det skulle lite til for å styrte dynastiet, som var veldig svakt etter bokseropprøret.
En soldatoppstand i Wuhan innledet revolusjonen. En opprørsregjering ble etablert i Nanjing med Sun Yat-sen som president.
Reformer mot slutten av Qing.
Republikken Kina
Dr. Sun Yat-sen
Regnes som en av grunnleggerne av det moderne Kina. Hedres både i Kina og på Taiwan.
Reiste til utlandet/Hawaii og ble kjent med vestlig kultur, demokrati og kristendom og ble influert av disse (boai). Vente hjem og ble politisk aktiv for å styrte Qing-dynastiet. Den 10. oktober 1911 begynte Wuchang-oppstanden. Den førte til keiserdømmets fall i Kina.
Dette førte til at Sun reiste til Europa (han hadde bodd flere år som flyktning i Canada og USA) å overbevise vestmaktene om ikke å gi Qing-regjeringen kreditt. Etter han lyktes med dette, returnerte han til Kina.
Ustabil regjering
I 1912 abdiserte keiseren, og Sun Yat-sen trådte tilbake til og Yuan Shikai ble valgt til president. Regjeringen flyttet igjen til Beijing.
Yuan greide å holde riket sammen i fire år, men han hadde ikke tillit blant de radikal. De tok partinavnet Guomindang (Kuomintang) og fikk flertall i nasjonalforsamlingen. Partiet ble utelukket fra nasjonalforsamlingen, som snart etter ble oppløst.
Opprør i provinsene
En ny forfatning styrket presidentens makt. Yuan ville la seg utrope til keiser. Motstand både hos de radikale og de militære som ikke ønsket noe sterkt sentralstyre.
Opprør i Yunnan 1915 spredte seg - mange provinser erklærte seg uavhengige. Yuan døde 1916 og i de neste ti år avløste den ene regjeringssjefen den andre. De var avhengige av generalenes disposisjoner, og ute i provinsene styrte militærguvernører.
Egen regjering i Sør-Kina
- Medlemmer av nasjonalforsamlingen fra 1913 dannet sin egen regjering i Guangzhou (Kanton) 1917.
- Landet var nå delt i to, men faktisk var det delt i flere områder ledet av generaler som bekjempet hverandre
- Forskjellige ideologier og religioner gjorde det hele enda mer kaotisk.
- Situasjonen lignet veldig på periodene etter fallet av tidligere dynastier. De eneste offentlige institusjoner som fortsatt fungerte over hele riket, var jernbaner, toll- og postvesen.
- Dette scenariet er dens store frykten for mange kinesere, splitting av landet
Anti-utenlandske følelser og press fra utlandet
I denne tiden vokste nasjonalfølelsen. Storbritannia og Russland utvidet sine interesseområder i henholdsvis Tibet og Mongolia, som begge hadde erklært sin uavhengighet før 1914.
Japan forsøkte å vinne kontroll over deler av Kina og fremsatte urimelige krav Kina gikk inn i 1. verdenskrig på side med Storbritannia, Frankrike, Russland, USA. Dette åpnet for Kinas senere kamp mot de urettferdige traktatene. Japan beholdt imidlertid de tyske besittelser i Shandong (Versailles-freden)
Wusi yundong/4. mai-bevegelsen
Dette var veldig upopulært, og 4. mai 1919 organiserte studentene i Beijing en massedemonstrasjon
Bevegelsen spredte seg og ble innledningen til en landsomfattende boikott av japanske varer. Delvis suksess ettersom Japan måtte trekke seg ut, men beholdt enkelte rettigheter. 4. mai-bevegelsen stimulerte de revolusjonære krefter. De kritiserte konfucianismen ettersom ideologien ble sett på som representant for det gamle og reaksjonære. Kina var sterkt opptatt av Vestens vitenskap og demokrati.
Starten på kommunistpartiet
- Med skuffelsen over Versaillesfreden vokste interessen for den russiske revolusjon.
- I 1920 ble en kommunistisk ungdomsgruppe dannet i Frankrike av noen studenter,
- I juli 1921 ble det kommunistiske parti formelt stiftet i Shanghai.
- Mao Zedong var blant stifterne.
- Sun Yat-sen, som 1921 ble valgt til president av Guangzhou-regjeringen, tilkalte 1923 sovjetiske rådgiver for sin nasjonale revolusjonsbevegelse. Dannet en allianse med kommunistpartiet.
- Sun døde 1925 i Beijing under forhandlinger om å gjenreise sentralregjeringen, men Guomindang fortsatte.
- Sommeren 1926 rykket hæren nordover, ledet av Chiang Kai-shek/Jiang Jieshi.
- Chiang Kai-shek gjorde senere kupp, og sørget for at de mange sovjetiske rådgiverne ble sendt hjem
- Mange politiske motstandere ble henrettet eller endte i landflyktighet.
- I 1928 rykket Chiangs styrker nordover og inntok Beijing. Formelt var nå Kinas enhet gjenopprettet. Hovedstaden ble lagt til Nanjing og Beijing omdøpt til Beiping.
Borgerkrigen
- Men elendigheten fortsatte. Jordreform ble utsatt og utviklingen berørte i veldig liten grad jordbruket dvs mellom 80-90% av befolkningen.
- Statsinntektene kom utelukkende fra den lille, moderne sektor innen Kinas økonomi, dvs ingenting fra jordbruket.
- Store militærutgifter. De representerte gjennomsnittlig 46 % av statens totalutgifter, utenlandske rentekrav slukte 35 %, det vil si at 81 % av statsutgiftene gikk til uproduktive formål. Bare en kort tid, 1929–31, hadde Kina fred utad.
To utfordringer for Guomindang (GMD)
- Men den største utfordringen for GMD var kampen mot kommunistene.
- Og ikke minst Japan: I 1931 besatte japanerne Shenyang, og på kort tid resten av landet frem til Den store mur. Året etter ble dette området erklært uavhengig som en egen stat, Manchukuo, under Pu Yi, den avsatte kinesiske keiseren, som ble kronet i 1934.
- Japanske styrker besatte også deler av Shanghai.
- Men forsøk på å trenge over grensen til Indre Mongolia førte ikke frem, og 1937 undertegnet Kina og Sovjetunionen en ikkeangrepspakt rettet mot Japan.
- Kina ytet ikke stor motstand til å begynne med, ettersom Chiang Kai-shek prioriterte sine felttog mot kommunistene.
- Mao Zedong hadde nemlig organisert geriljastyrker i grenseområdene mellom Hunan og Jiangxi. I november 1931 ble den første sovjetrepublikk opprettet i Ruijin, Jiangxi, med Mao som formann.
- Erklærte Japan krig, men ble den fullstendig omringe av GMD tropper. Det lyktes en styrke på 100 000 å bryte ut, og i oktober begynte de den berømte lange marsjen fra Jiangxi til Shaanxi i nordvest; dit nådde hæren etter et år, sterkt redusert i antall.
Yan'an og Xi'an
Advarsel: Sterke bilder
Desember 1936 opprettet kommunistene sitt hovedkvarter i Yanan. Fra 1935 ønsket de en felles front med GMD mot japanerne. Men Chiang Kai-shek var uinteressert, men under et opphold i Xian ble han tatt til fange av kommunistene. Chiang ble overtalt til å lede for en nasjonal motstand mot japanerne (enkelte anklager Mao for å ha skjøvet GMD foran seg i denne krigen)
Japan tok etterhvert alle de viktigste byene, men kineserne holdt en intens gerilja-virksomhet. Etter overfallet på Pearl Harbor desember 1941 kom både Japan, USA og Kina med i storkrigen.
Kina og Japan sine krigsforbrytelse er så grusomme at vi ikke kan dekke alt her. Det anbefales på det sterkeste å lese mer om det.
Bilde under viser en gutt som blir halvshugd for å ha brukt kinesisk penger til å handle med.
Under den annen verdenskrig steg Kinas prestisje. De allierte ble enige om at Kina ved etter krigen skulle få tilbake alle japanske erobringer i Kina.
Det finnes bilder som er langt verre enn disse, men som ikke egner seg for dette mediet.
GMD gikk svekket ut av krigen, med en sterk inflasjon og mye korrupsjon som de alvorligste symptomer
Kommunistene hadde derimot styrket sin posisjon ved behendig ledelse av sin gerilja.
Borgerkrigen fortsatte og misnøyen med GMD økte.
Nasjonalistene led store tap og mange deserterte; kommunisthæren ble overlegen, tallmessig som strategisk.
Januar 1949 falt Beijing og Tianjin.
Chiang Kai-shek og hans tilhengere flyktet til Guangzhou og videre til Chongqing og til slutt til Taiwan.
Mao Zedong
- Mao Zedong, født 26. desember 1893, død 9. september 1976,
- Født i Hunan, sønn av en middels velstående bonde, som sendte ham på skole.
- Mao prøvde å slutte seg til revolusjonshæren 1911
- Flyttet til Beijing og ble senere ble formann i det kinesiske kommunistparti.
- Mao dannet i Hunan revolusjonære kommunistiske grupperinger som han representerte ved stiftelsen av partiet i Shanghai 1921. Mao vant fra 1930 gradvis makten i partiets sentralkomité.
- Han ledet evakueringen av den røde hær fra Jiangxi og den «lange marsjen» til Shaanxi.
- Underveis ble han offisielt anerkjent som partiets leder (1935).
- Fra det nye hovedkvarteret Yanan (1937–46) ledet han kommunistene i krigen mot japanerne, og deretter forhandlingene med Chiang Kai-shek 1945.
- I sine siste leveår var Mao gjenstand for en voldsom persondyrking, ofte knyttet til sitater fra hans mange skriftlige arbeider, spesielt hans «Lille Røde». I tillegg til politisk-teoretiske bøker hadde han også en betydelig lyrisk produksjon.
- I 1960-årene begynte en hard maktkamp mellom moderate og ekstreme fraksjoner i partiet om hvem som skulle bli Maos etterfølger.
- På dødsleiet utpekte Mao selv Hua Guofeng som sin etterfølger. En gruppe ekstreme politikere, ledet av bl.a. Maos annen hustru, Jiang Qing, prøvde å ta makten i dagene etter Maos død uten å lykkes
- Lederne utgjorde Firerbanden som senere ble sterkt angrepet og stilt for retten.
- Maos legeme ble balsamert og lagt i et mausoleum på Tiananmen-plassen.
- Partiet ble i årene som fulgte mer kritisk til Mao.
Deng Xiaoping gav ham karakteristikken «70 % god, 30 % dårlig». Som helhet veier det positive tyngre enn det negative i partiets offisielle syn.
Folkerepublikken Kina
- Den 1. oktober 1949 ble Folkerepublikken Kina proklamert med formann Mao Zedong som president og Zhou Enlai som stats- og utenriksminister.
- Kinas allierte ble Sovjetunionen, som Mao i februar 1950 sluttet en 30-års vennskaps- og forsvarspakt med.
- Mao fulgte i store trekk det sovjetiske mønster med kollektivisering av landbruket, nasjonalisering av industrien og stor satsing på tungindustri. Han ville føre sin revolusjon noe lenger enn russerne hadde gjort.
Folkekommunene
Sluttfasen i kollektiviseringen kom 1958, da hele 750 000 nyopprettede jordbrukskollektiver ble gjort om til 24-25 000 folkekommuner med politiske og administrative fullmakter
Hundre blomster
I kulturlivet begynte 1955 en ensrettingskampanje mot «borgerlige og idealistiske tanker i litteratur og kunst». I 1956 ble en mer liberal kulturpolitikk lansert under slagordet «La de hundre blomster blomstre».
Mao oppfordret til kritikk av partiet, og noen få intellektuelle trådte frem og kritiserte styret til dels ganske åpenhjertig.
Men i juni 1957 gjorde partiet helomvending og gikk til voldsomt motangrep på kritikerne. Tusenvis av «høyreavvikere» ble sendt til arbeidsleirer, noen av dem slapp først ut i 1980-årene.
Det store spranget
I 1958 kunngjorde Mao også «det store spranget» med voldsomt oppskrudde produksjonsmål for landbruk og industri.
Stålfremstilling i små, primitive ovner viste seg lite brukbart. Produksjonsresultatene under «det store spranget», som varte i tre år, svarte langt fra til forventningene. Følgene var nærmest katastrofale, og «det store spranget» ble siden sterkt kritisert i partiets offisielle historie. En annen årsak var tørke og flom i store deler av Kina i disse årene. Befolkningsstatistikk fra senere år tyder på at ca 30 millioner led sultedøden 1958–61.
Problemområder
- Kina - Taiwan, Korea-krigen og Tibet
- Taiwan. Spørsmålet om hvilken av de to kinesiske regjeringene som representere Kina i FN, ble aktuelt like etter Folkerepublikkens opprettelse.
- Korea-krigen stanset utviklingen i saken og forholdet til USA ble verre
- USA ville ikke bryte med Guomindang-regimet og støtten gikk til Taiwan.
- President Truman gav 7. flåte ordre om å patruljere rundt Taiwan, noe som ble tolket som aggresjon fra USA's side.
- I 1954-1955 begynte Folkerepublikken å bombardere øyene Jinmen/Quemoy og Mazu/Matsu i Taiwan-stredet som innledning i en offensiv for å erobre Taiwan.
Korea
I oktober 1950 rykket kinesiske styrker inn i Korea, der striden med FN-hæren varte til avtalen om våpenstillstand ble undertegnet juli 1953.
Tibet
I 1951 ble Tibet besatt av kinesiske tropper; et opprør 1959 ble knust med stor brutalitet. En av grunnene til Tibets viktighet for Kina er at man frukter Indias innflytelse i området.
Ladakh/India
Høsten 1959 var det væpnede sammenstøt ved Ladakh og 1962 flere blodige grensetrefninger. Kina gjorde krav på store landområder, noe India avviste.
Motsetninger med Moskva
- Etter 1956 og avstaliniseringen ble forholdet til Sovjetunionen dårligere.
- Moskva kalte hjem nær 1400 fagfolk fra Kina og trakk tilbake et løfte om å dele sine kjernefysiske hemmeligheter med kineserne.
- Forholdet mellom Folkerepublikken og India (som var en bedre venn med Sovjet) var til tider spent, og særlig etter kinesernes fullstendige maktovertagelse i Tibet, som også var Sovjets interesse område
- Etter 1961 ble de ideologiske motsetninger til Sovjetunionen enda større. Dette ble også vist gjennom en tilnærming mellom Kina og Albania.
- Mao anklaget også russerne for å ha annektert kinesiske landområder og underlagt seg Ytre Mongolia. Kina sprengte sin første atombombe 16. oktober 1964 i Xinjiang.
Kulturrevolusjonen
- Tilbakeslaget under «det store spranget» førte til motsetninger innen ledelsen; desember 1958 trakk Mao seg tilbake som statssjef, men fortsatte som partileder, og ble erstattet av Liu Shaoqi.
- Forholdet mellom disse to ble stadig dårligere og var en av grunnene til at Mao etter en rolig og politisk moderat periode utløste «den store proletære kulturrevolusjon» 1966.
- Offisielt ble den avsluttet oktober 1976 da «firerbanden» ble arrestert.
- Mao ville bekjempe byråkratisering og opprettholde revolusjonen.
- Kulturrevolusjonen ble lansert gjennom et sirkulære fra sentralkomiteen.
- Unge aktivister, rødegardistene, stod frem og mønstret tilhengere over hele Kina.
- En kamp mot alt «gammelt», massedemonstrasjoner og gruppereiser for å spre revolusjonen preget nå nasjonens liv; i 1967 ble kulturrevolusjonen ført inn i fabrikker og landsbyer.
- Mange steder satte arbeidere og bønder seg til motverge, og det oppstod kaotiske tilstander som hemmet produksjonen.
Kulturrevolusjonen brakte nye økonomiske direktiver: - De enkelte familier fikk ikke lenger beholde sine små private jordstykker. I industrien ble prestasjonslønn og bonus bekjempet. - Kulturpersonligheter og politiske ledere på alle plan ble forfulgt, og fysisk mishandling var utbredt. Offisielt har partiet etterpå anslått at 100 mill. mennesker ble berørt av forfølgelsene
Kulturrevolusjonens metoder:
- Et av kulturrevolusjonens ytre kjennetegn var den store vekt som ble lagt på offentlig kritikk og ydmykelse av de personer som ble ansett for å være «fiender av folket»; helst skulle offeret komme med selvkritikk. Et annet typisk trekk i gatebildet i Kinas byer under denne perioden var veggavisene: store, håndskrevne plakater, som ble slått opp på lett tilgjengelige steder. De inneholdt oftest kritikk rettet mot navngitte personer.
- Ut på landet: studenter ble sendt ut på landet for å lære av bønder og vanlige folk for å unngå at de ble for influert av byråkrater og intellektuelle.
- Dette førte bl.a. til at mange ikke fikk fullført sin utdanning og mange kunne ikke vende hjem til byen på mange år
- President Liu Shaoqi døde i fengsel etter mishandling. Hæren ble satt inn januar 1967 og revolusjonskomiteer dannet for å overta styret i en rekke provinser. Om høsten kulminerte kulturrevolusjonen, men offisielt regnes dens varighet til oktober 1976 da «Firerbanden» ble arrestert. I partihistorien kalles årene 1966–76 for «den tiårige katastrofen».
Tibet
Tibet var 1965 blitt proklamert som en sk. autonom region i Folkerepublikken. Under kulturrevolusjonen ble grepet hardere, religionen ble undertrykket og tusener av klostre ødelagt.
Lin Biao
- Partikongressen 1969 stadfestet de endringer innen ledelsen som var foretatt under kulturrevolusjonen. Forsvarsminister Lin Biao ble offisielt Maos arvtager, og det var han som redigerte sitatsamlingen «Maos lille røde».
- Han ble senere anklaget for å ha planlagt statskupp. Ifølge den offisielle historien døde han i en flystyrt etter et mislykket forsøk på å drepe Mao.
- Forholdet til Sovjetunionen tilspisset seg og i 1967 var det grensetrefninger ved Ussuri-elven og andre steder.
- Kina sprengte sin første hydrogenbombe juni 1967, og april 1970 ble den første kinesiske satellitt skutt opp.
Anerkjent av FN og USA
- Folkerepublikken ble medlem av FN november 1971 med fast plass i Sikkerhetsrådet, samtidig som Taiwan ble utelukket. USAs president Nixon besøkte Beijing i februar 1972, og en normalisering av forholdet til USA begynte. Kontaktkontorer ble 1973 åpnet i de to hovedsteder.
- En gradvis normalisering av de indre forhold foregikk i 1970-årene. Hærens politiske makt ble redusert. Skoler og universiteter åpnet igjen, næringslivet ble mer normalisert. I januar 1975 møtte den første nasjonalkongress på mer enn ti år.
- Deng Xiaoping hadde under kulturrevolusjonen blitt fratatt sinje verv som visestatsminister og generalsekretær i sentralkomiteen. Han ble rehabilitert 1974 og kom tilbake som viseformann i partiet, visestatsminister og stabssjef i hæren.
- Det ble ny strid om den politiske linje Kina skulle følge. Deng ledet en pragmatisk fraksjon som ønsket å utvikle Kina industrielt, på samme måte som Zhou Enlai ville. Tilhengerne av Mao holdt på en mer ideologisk linje. Etter Zhou Enlai døde i januar 1976 blusset denne striden opp i voldsomme demonstrasjoner i Bejing.
- Hua Guofeng ble statsminister, og Deng avsatt fra alle sine stillinger for annen gang.
Tangshan
I juli 1976 inntraff en naturkatastrofe som for en tid stanset alle politiske manøvrer. Millionbyen Tangshan ble nesten utslettet, og Tianjin fikk store skader. Offisielt mistet 242 000 mennesker livet. Varslet det keiserens fall?
Maos og kulturrevolusjonens ettermæle
Sentralkomiteen vedtok 1981 en resolusjon om «visse spørsmål i partihistorien» der det ble fastslått at Mao Zedong hadde hovedansvaret for kulturrevolusjonen, som ble betegnet som en «katastrofe». Partidokumenter har slått fast at over 100 millioner mennesker ble mer eller mindre skadelidende, særlig under kulturrevolusjonens mest radikale fase, 1966–69.
Kina og begynnelsen av reformene.
Etter 1976
Deng Xiaoping 1904-1997
- Fra en velstående bondefamilie i Sichuan.
- Etnisk var han Hakka – en undergruppe/språkgruppe under han-kinesisk
- Fikk 16 år gammel stipend til Frankrike hvor han ble kjent med kommunismen.
- Studieopphold i Moskva.
- Forskjellige verv i hæren under «Den lange marsjen»,krigen mot Japan og borgerkrigen.
- Tilhørte toppene i partiet etter revolusjonen.
- Deng stod ofte i motsetningsforhold til den ideologiske mer ortodokse Mao Zedong.
- Ble sterkt kritisert under kulturrevolusjonen som «en som går den kapitalistiske vei».
- Fratatt alle verv 1967 og sendt på tvangsarbeid på landet
- Rehabilitert 1973, utstøtt på nytt i 1976, rehabilitert for igjen og gjeninnsatt i sine verv 1977.
- Ble Kinas mektigste mann da hans fløy vant en avgjørende seier over Maos etterfølger, Hua Guofeng, i 1978.
- I 1980 formulerte han Kinas økonomiske langtidsmål: firedobling av BNP innen 2000.
- I 1980-årene drivkraften bak en liberal økonomisk reformpolitikk, åpnet Kina for Vesten og de kapitalistiske nabolandene i Asia.
- Holdt fast ved en autoritær politisk linje og slo ned på opposisjonelle.
- I 1987 trakk han seg ut av daglig politisk ledelse, og i 1989 frasa han seg sitt siste partiverv. I årene etter var han anerkjent som partiets dominerende leder
- I 1992 lanserte Deng den «andre reformbølgen». Økonomireformen ble nå akselerert, med sterkere kapitalistiske virkemidler. Reformene, under navnet «sosialistisk markedsøkonomi», ble grunnlovsfestet 1993.
Dengismen
- Dengismen eller Deng Xiaoping-teori
- Mange mener dengismen med sine ideer om markedsreformer er gunnen til Kinas utrolige økonomiske vekst.
- Klassekamp og ortodoks kommunismen ut av politikken og sentralkomiteen vedtok å «styre økonomien etter økonomiske prinsipper».
- Begynnelsen på en full liberalisering av økonomien og innføring av markedsøkonomi, samtidig som man fortsatte å holde fast på de sosialistiske verdiene og holdt streng statlig kontroll over deler av økonomien.
- Det sosialistiske gjenspeiles i de «fire prinsippene, som er:
- Marxisme og leninisme
- Troskap til Kommunistpartiet
- Lydighet overfor myndighetene
- Mao Zedongs tenkning
Kjente sitater:
Om økonomiske metoder: «Det er likegyldig om katten er svart eller hvit – fanger den mus er det en god katt.»
Om avstandstagen fra en dogmatisk tillit til Mao og ortodoks ideologi: «Søk sannheten fra fakta.»
Om fordelingen av den økte velferden, at noen ble rikere enn andre: «En del skal bli rik først.»
Om Kinas forhold til Hongkong, Macao og Taiwan: «Ett land, to systemer.»
Tidslinje
1976
Zhou Enlai dør.
- Zhou var statsminister i Folkerepublikken fra 1949, dessuten utenriksminister til 1958.
- den viktigste stabiliserende faktor under kulturrevolusjonen 1966–68
- spilte en sentral rolle i normaliseringen av forholdet til USA. Zhou var en god forhandler
- regnes en stor politiske leder.
- På qingming-festen i april 1976 ble sørgemarsj for Zhou oppløst med makt
- Mao dør og blir etterfulgt av Hua Guofeng
- Oppgjør med lederne fra kulturrevolusjonen («firerbanden»), politikken blir mer pragmatisk og den kulturelle isolasjonen blir etter hvert opphevet
Hua Guofeng – 1920-2008
- Minister for offentlig sikkerhet; hevdet han var utpekt som Mao Zedongs etterfølger av Mao på dødsleiet.
- Ledet Hua aksjonen mot «firerbanden» og ble valgt til partiformann etter Mao.
- Kritikkmot hans maoistiske politikk (formulerte slagord som gikk på at partiet skulle følge enhver politikk som Mao formulerte) fra Deng Xiaopings partifløy.
- Måtte 1980 gi fra seg stillingen som statsminister til Zhao Ziyang, og 1981 stillingen som partiformann til Hu Yaobang.
- Titlene og posisjonene han hadde spilte mindre rolle enn før. Dengs ideer og allianser hadde mye større kraft.
- Han var også en av de første som ble presset eller sparket fra maktposisjon uten at det fikk følger som fengsel eller annen straff.
1978
Brudd med Albania og tilnærming til Japan. Økonomiske reformer settes i verk. I 1978 startet en reformene med markedsøkonomi, «sosialisme med kinesiske særtrekk».
Reform og åpning
Slagordet for de makroøkonomiske reformer som ble lansert av den såkalte «sosialisme med kinesiske særtrekk».
Det betød reform av den økonomiske politikk internt i Kina og åpning mot utlandet, åpning for utenlandsk kapital og delvis ideer. Her tok man også opp et gammelt kinesisk slagord om å ta i bruk det utenlandske for å tjene Kina.
Reformene innebar også «De fire moderniseringer» 1. modernisering innen 2. jordbruk 3. industri 4. vitenskap
4. forsvar
- De fire moderniseringene var opprinnelig målsetninger fremsatt av Zhou Enlai i 1963. Dette skulle være fokus for den kinesiske regjeringen, men ble selvfølgelig fullstendig overskygget av kulturrevolusjonen fra 1966 – 1976.
- Det ble ikke fart i dette før etter Zhou og Maos død og etter at den reformvennlige fløyen med Deng Xiaoping hadde vunnet maktkampen
- I desember 1978 ble kampanjen/politikken offisielt lansert.
- Frem til 1990 åpnet man gradvis for direkte utenlandsinvesteringer innen enkelte næringer i spesielle økonomiske soner og i utvalgte byer.
- De fire første spesielle økonomiske sonene ble opprettet på strategiske punkter:
- Shenzhen ved grensen mot Hong Kong,
- Zhuhai ved grensen mot Macao,
- Shantou med kulturelle forbindelser til utenlandskineserne i Sørøst-Asia,
- Xiamen med kulturelle forbindelser over Taiwanstredet.
- Reformene førte til rask økonomisk vekst frem til 1989
- Etter 1992 ble det ny giv i reformene.
- Private bedrifter ble lovlige. Målet var å skape en sterk privat sektor under sterk statlig kontroll, hvor den politiske og sosiale utviklingen fremdeles skulle være under kommunistpartiets kontroll under formelen sosialistisk markedsøkonomi.
- Staten beholder eierskapet over store bedrifter, men bruker i liten grad denne eiermakten for å styre markedet eller påvirke de priser som settes av markedet.
Resultatet av denne økonomiske veksten.
- Var med på å løfte millioner ut av fattigdommen
- Fattigdomsratene falt fra 53% av befolkningen under Mao Zedongs til 12% i 1981.
- I 2001 var fattigdomsratene etter de samme definisjoner kommet ned på 6% av befolkningen.
- 2012 viste tallene 2,8%
1979
Grensekonflikt med Vietnam når klimaks med kortvarig kinesisk invasjon
- Utgangspunktet var Vietnams invasjon av Kambodsja
- Konflikten fortsatte med trefninger frem til 1990, fredsavtale etter hvert, 1999
1980–81
- Prosessen mot «firerbanden» og økt kritikk av av Maos politikk.
- Hua Guofeng blir skiftet ut; Hu Yaobang blir ny partisjef, Zhao Ziyang ny statsminister. Privat næringsliv under utvikling
Dengismen
- Fra 1980-årene er dengismen blitt obligatorisk på kinesiske universiteter.
- Mens maoistisk teori ideologisk knyttet Kinas sosialistiske utvikling til klassekamp, la dengismen hovedvekten på økonomisk oppbygging og stabilitet.
1984
Avtale med Storbritannia om tilbakeleveringen av Hong Kong 1997 blir undertegnet – Thatcher og Deng
1987
- Store studentdemonstrasjoner - Hu Yaobang må gå av
- Hu Yaobang, (1913 - 1989)
- Etterfulgte Hua Guofeng som partiformann 1981; da formannsvervet ble avskaffet 1982, fortsatte han som partileder med tittelen generalsekretær.
- nær medarbeider av Deng Xiaoping og ble ansett som relativt liberal og udogmatisk.
- Etter studenturolighetene i 1986 ble Hu kritisert og måtte januar 1987 trekke seg som partileder. (demonstrasjoner for demokrati og rettsstat, men også pga fattigdommen blant studentene)
- Hans død i april 1989 utløste store sorgdemonstrasjoner; dette bidrog til protestbølgen som kulminerte med at hæren slo ned demokratibevegelsen i juni 1989.
1988
Statsminister Li Peng overtar ansvaret for økonomien. De økonomiske reformene bremses.
- Li Peng, født 1928,
- Li ble adoptert av en av de fremste kommunistiske lederne, Zhou Enlai, etter at hans egen far falt i kamp.
- Utdannet som vannkraftingeniør i Moskva 1948–54. Statsminister 1988–98.
- Proklamerte i mai 1989 militær unntakstilstand i Beijing som opptakt til militæraksjonen mot protestbevegelsen på Den himmelske freds plass. Formann i Folkekongressen 1998–2003. Betraktes som tilhørende partiets konservative fløy.
1989
- Hu Yaobangs død utløser nye, store studentdemonstrasjoner. I mai blir Tiananmen-plassen okkupert. Natt til 4.juni slår hæren til og rydder plassen med store tap av menneskeliv. Internasjonal fordømmelse av aksjonen. Jiang Zemin blir ny partisjef
- Studentledere: Chai Ling og Wuer Kaixi (Örkesh Dölet), samtale med Li Peng på kinesisk TV
- Uvisst hvor mange drepte
- Ikke flest drept på Tiananmen?
- Viktig person her var:
Zhao Ziyang, 1919 – 2005
- Sønn av en velstående jordeier i Henan
- Medlem av partiet 1938
- Flere høyere politiske verv i Guangdong
- Fratatt sine stillinger 1967 under kulturrevolusjonen, men fikk nye posisjoner senere. 1975–80 førstesekretær i Sichuan, der han ledet økonomiske reformer.
- Ble i 1980 statsminister
- Ledet til 1988 en moderniseringskampanje og en liberalisering av økonomien.
- En av Deng Xiaopings nærmeste medarbeidere, men ble fratatt alle posisjoner da han i mai 1989 viste sympati for studentaktivistene og ville unngå at militæret grep inn på Den himmelske freds plass.
- Resten av livet i husarrest i Peking, men hadde fra 1996 noe bevegelsesfrihet. Hadde en sterk posisjon i store deler av befolkningen.
- Da han døde ble overvåkningen på gater og torg i Peking skjerpet, fordi myndighetene fryktet sørgedemonstrasjoner på samme måte som da Hu Yaobang og Zhou Enlai døde
- Fra mai 1989 ble Zhao aldri mer nevnt av kinesiske medier så lenge han levde, men etter dødsfallet brakte Xinhua en 4-linjers omtale som ble trykt likelydende i alle aviser. Og inn kom:
Jiang Zemin, født 1926,
- utdannet elektroingeniør.
- Medlem av politbyrået fra 1987.
- Partisjef i Shanghai 1985–89.
- Etter massakrene i Beijing juni 1989 utpekt til å etterfølge Zhao Ziyang som partisjef.
- Representant for en moderat reformlinje med enkelte konservative trekk. Var i over et tiår Kinas mektigste leder.
- De tre representasjonene var hans teoretiske bidrag til den kommunistiske ideologi i Kina.
- Innskrevet i Kinas grunnlov sammen med marxisme-leninisme, Mao Zedongs tenkning og Deng Xiaoping-teori.
- Mente at det kinesiske kommunistparti:
- alltid representerer Kinas progressive sosiale produksjonskrefters utviklingsbehov (økonomisk utvikling)
- alltid representerer Kinas progressive kulturs utviklingsretning (kulturell utvikling)
- alltid representerer Kinas folks bredeste og mest fundamentale interesser (viktigheten av politisk konsensus)
Jiang Zemin prøvde gjennom dette å utvikle kommunistpartiet til et parti for absolutt alle, som alle kunne se nytten av.
- Litt om hvordan dette ble tatt i mot i befolkningen og blant studentene
1990-årene
Forholdet til de vestlige land blir normalisert etter få år. Sterk økonomisk vekst
1993
- Tilhengerne av markedsøkonomi sikrer makten i folkekongressen. Planøkonomien erstattes offisielt av en «sosialistisk markedsøkonomi».
- Jiang Zemin blir landets president
1997
- Deng Xiaoping dør.
- Den politiske kursen fortsetter som før
- Kina overtar suvereniteten over Hong Kong 1. juli, men lar Hong Kong beholde sitt økonomiske og sosiale system i enda 50 år til
1998
- En aktiv reformist, Zhu Rongji, blir statsminister etter Li Peng.
- Mange tusen statsbedrifter går konkurs eller rasjonaliseres
1999
- NATO-fly bomber Kinas ambassade i Beograd, store antiamerikanske demonstrasjoner.
- Den religiøse sekten Falun Gong forbys.
- Kina får tilbake suvereniteten over Macao
2000
- Kraftig økonomisk vekst.
- Kampen mot korrupsjonen skjerpes
2001
- USA trosser kinesiske protester, leverer rakettforsvarssystem til Taiwan.
- Kina blir medlem av Verdens handelsorganisasjon (WTO)
- Slår ned på kopiering og krever anerkjennelse av copyright-loven
2002
- Hu Jintao blir partisjef etter Jiang Zemin
- Yngre ledere inn i de fleste lederposisjoner
2003
Hu Jintao blir president etter Jiang Zemin
2004
- Hu Jintao sjef for militærkommisjonen
- sitter med de øverste maktposisjoner i partiet, staten og krigsmakten.
- Stor eksport til hele verden
2005
- Ny lov om Taiwan hjemler for bruk av militær makt hvis Taiwan erklærer seg uavhengig fra Kina.
- Kina og Russland i felles militærøvelse
2008
- OL i Beijing og alt det innebærer for byen
2012/2013
- Xi Jinping blir president/leder – Tilspisset konflikt med Japan med Senkaku/Diaoyudao. Mer aktiv utenrikspolitikk.
- Slagordet «Den kinesiske drøm»
Noe å tenke på: Myke og harde linjer i CCP – bredden i Partiet: fra de konservative og autoritære til de liberale og reformvennlige:
Mao Zedong - Hua Guogfeng - Li Peng - etc. Zhou Enlai - Hu Yaobang - Zhao Ziyang - Wen Jiabao, etc.
- Dødsfall med minnemarkeringer og demonstrasjoner
- Oppmykninger og tilstramminger
- Hva mener "folk flest" i Kina om dette? Hva reagerer de på? hva er de for og i mot?
- Korrupsjon og demonstrasjoner
- Hvordan fungerer korrupsjonen? Hva er årsaken, korrupte politikere, embedsmenn, politi, miljø..... ?
- Mer enn 180.000 demonstrasjoner, lokale opprør og anløp til opprør pr år anstått i 2010. Sannsynligvis økende.
- Hvordan kan Kina ha så mange opprør og fremdeles være noenlunde stabilt?
- Ikke organisert mot KKP, vil støtte Partiet, men endre det og fjerne korrupte politikere
- Protestene blir en del av systemet og ikke mot det, fungerer som en «sikkerhetsventil»
- Myndighetene gir litt etter. På denne måten kan opprørene være med å stabilisere systemet'
Etniske grupper
- 8-9% av befolkningen 105-110 millioner
- Han-kineserne utgjør majoriteten
- Han-kineserne bor i den østlige delen av Kina
- Mye av det øvrige: Nord, Sørvest og vest er opprinnelig minoritetsområder som er under kinesisk kontroll.
- Eks: Indre Mongolia – her: flertallet er Han-kinesere pga utvidede grenser
- Tibet - som er gjort mindre, andre tibetanske områder opptatt i kinesiske provinser
- Xinjiang – store ressurser og stor innvandring østfra av han-kinesere. Et av de vanskeligste konfliktområdene
Historisk:
- Opprinnelig var det få anerkjente etniske grupper fra han-kinesisk side
- Helt tilbake snakket man generelt om «barbarer» («hu», «man»)
- Skilte ofte bare mellom nordlige og sydlige barbarer
- Barbarene var oftest sett som en trussel, men kunne også opptre som allierte hvis det var nødvendig.
- Senere under 1911-revolusjonen delt i 5 nasjonaliteter: Han, manchu, hui/muslimer (skilte ikke mellom muslimer – Huihui betyr uyghur), mongoler, tibetanere
- Gjennom denne anerkjennelsen dekket Sun Yat-sen nesten hele det kinesiske geografiske området
- Kalte dette «Kinas fem fingre», uten en finger var hånden ikke komplett.
- Dette var helt klart et forsøk på å samle Kina også på dette området
- Men dusinvis av små minoriteter ble glemt – bl.a zhuang som er «verdens største minoritet»
KKP og etter 1949:
- KKP hadde interesse av minoritetene og var ideologisk opptatt av å hjelpe dem og få dem som allierte.
- Mye ble gjort under borgerkrigstiden da KKP hjalp mange minoritetssamfunn mot utnyttelse av GMD som ofte hadde fart ille frem.
- Etter revolusjonene skulle alle minoritetene få den hjelp fra han-kineserne som var nødvendig for at de skulle være med å bygge Kina som et brødrefolk.
Klassifiseringsarbeidet:
- For at de skulle hjelpes i utviklingen måtte man først finne ut hvor mange eller hvem som var egne etniske grupper i Kina.
- Alle fikk komme krav om å være egen nasjonalitet – det ga visse fordeler å tilhøre en gruppe og fordeler for gruppen som helhet
- Over 400 grupper meldte seg og krevde status som nasjonalitet
Stalins teorier
- Her brukte man det man kalte Stalins teorier.
- Stalin hadde vært initiativtaker til klassifisering av de sovjetiske minoriteter, og Kina ville gjøre det på samme måte.
- Stalins teorier definerte en nasjonalitet som en gruppe med felles:
- territorium
- språk
- økonomisk liv
- psykologi
- kultur
- Meget vage begrep og virkeligheten ble i større og mindre grad tilpasset disse kriteriene.
- I Kina ble dette gjort på en lignende måte på 50-tallet
- Grupper av antropologer ble sendt ut i felten for å finne nasjonalitetene
- De godt 400 ble etterhvert snevret ned til de nåværende 55 minoritetene
- Dette tallet er vanskelig å endre, selv om det er mye som tyder på at enkelte grupper kan slås sammen (buyi/buyei og zhuang, buyi har tradisjonelt ansett seg selv som zhuang)
- Mens andre bør skilles ut fra en gruppe (f.eks. hui på Hainan)
- I alt er det også over 700.000 mennesker som ikke er klassifisert ennå.
- Man kan endre nasjonalitetsgruppe i dag hvis man kan påvise at forfedrene tilhørte en gruppe.
- Dette er typisk for den store økningen i manchu i de senere år.
- Derimot kan ikke en muslimsk han-kineser kreve status som hui.
Marx/Engels og Lewis Morgan:
- Etter man hadde funnet ut hvilke nasjonaliteter som fantes i Kina måtte det bestemmes hvilket politisk/økonomisk utviklingstrinn de befant seg på.
- Dette i følge teoriene til Friedrich Engels og Lewis Henry Morgan som var de aksepterte teoriene innenfor marxismen
- Her ble alle minoriteter plassert på et utviklingstrinn:
- primitiv kommunisme
- slavesamfunn
- feudal-samfunnet
- kapitalisme
- sosialisme
- kommunisme
- Han-kineserne ble plassert øverst (sammen med bl.a. hui og manchu) - mens de andre ble plassert på et lavere «utviklingstrinn».
- Minoritetene skulle gjennom styrt økonomisk politikk «hoppe over» flere trinn og gå rett over i det sosialistiske samfunnet.
Majoritet/minoriteter
- Kinesisk syn på etnisitet avvikende fra toneangivende teorier i Vesten
- Jfr. Synet på etniske grenser – Barth - og etnisk mobilitet.
- At etnisitet ikke er noe naturgitt men i stor grad konstruert
- Essensialiserende? Fordi man antar at man er født inn i en etnisk gruppe og blir der. Mobilitet mellom er vanskelig.
- Dette gjenspeiles også i trangen til å tilskrive egenskaper til etniske grupper
- Dette ble da også systematisert i og med at minoritetene ble plassert på et «utviklingstrinn» under majoriteten.
- Men - et poeng her er at hvis etnisitet er konstruert så spiller det ingen rolle på hvilken måte den er konstruert?
- Poenget er at man i Kina kan se at statens tilskrivelse av etnisitet i stor grad blir godtatt og ikke minst brukt av minoritetene.
- Majoriteten skal hjelpe minoritetene som en storebror hjelper lillebror – jfr Konfutse
- Majoriteten har plikt til å hjelpe, men har minoriteten plikt til å adlyde?
- Skal minoriteten adlyde majoriteten eller Staten? Problemet her er at Staten er majoriteten.
Statens og borgernes syn på minoritetene
Som sagt: hjelpe minoritetene frem – derfor har minoriteter ofte fordeler som han-kinesere ikke har:
- Mulighet for å få flere barn
- Økonomiske fordeler: tildels, f.eks får hui i Beijing et «kosttilskudd»
- Egen representasjon i folkekongressen
-
Ekstrapoeng ved opptak til høyere utdanning (viktigst!)
-
Den jevne han-kinesers syn på minoritetene er både positivt og negativt
- Folket kan selvfølgelig tillate seg å være mer direkte og negative overfor minoriteter enn Staten er.
- Allikevel er det lite direkte rasisme, selv om det kan finnes unntak (uyghurer og andre minoriteter fra Xinjiang er utsatte pga den politiske situasjonen i området)
- Stereotypene florerer og mange av dem følger det bildet som Staten gir av minoritetene i sin diskurs:
- Eksotiske
- Svake – behov for beskyttelse
- Feminine – behov for beskyttelse
- Underutviklet – etc
- Men også minoriteter som anses som omtrent som på han-kinesisk nivå: koreanere, manchu og tildels hui – selv om disse på mange måter er et unntak og en anomali.
Nasjonalisme
- Et prosjekt fra KKPs side, de spiller på nasjonale strenger for å vinne folkets gunst.
-
Først må de skape grunnlaget for en nasjonalfølelse
- «Guojia» = «land + familie», en nykonstruksjon, tidligere bare «guo», men «jia» tilføyd og brukt for å skape ideen om nasjonalt samhold.
- Her også: «zhongguoren» brukes bevisst og nedtoner «hanren», «hanzu», etc.
- 5000 års historie – historien til alle kinesiske nasjonaliteter
- Enhet mot ytre fiender: Utenlandske djevler og opiumskrigene, urettferdige traktater, halvkolonialisme og offer under 2. verdenskrig.
-
Folkeopinionen ofte i tråd med dette synet og reaksjonene mot utenlandske provokasjoner er ofte meget sterke. F.eks demonstrasjoner mot Japan og USA
- Japan – søknad om fast plass i sikkerhetsrådet, oppfattet som en fornærmelse av mange kinesere – krigsforbrytelsene er for nære ennå
- USA – bombingen i Beograd og historisk at USA har kuet Kina og kinesere
- Men også tilfeller som strider mot myndighetenes interesser
- Felles for disse er strømninger som kritiserer kinesisk tradisjon for på den måten å søke bedre løsninger for landet.
- Eks: «Choulou de Zhongguoren/The Ugly Chinese» og «Huang He» som på 80-tallet kritiserte Kinas reaksjonære sider.
- Disse ble ikke populære blant myndighetene for de pekte på et mer individualistisk og liberalt samfunn som løsningen for Kina
Hva er typisk for kinesisk nasjonalisme?
- Ligner stort sett annen nasjonalisme, men i Kina kan det virke som om nasjonalisme er en erstatning for ideologi
- Erstattet konfusianisme, erstatter kommunisme?
- Ungdommen har blitt fortalt at konfusianisme var feil under Mao, så at Mao tok feil, at kapitalisme var fienden, men så en nyttig venn, etc.
- Verdikrise? Et vakuum som kan fylles med nasjonalfølelse og nasjonalisme? Det virker som KKP har prøv dette, men det kan kanskje diskuteres hvor vellykket det er.
- Effektivt våpen mot indre splittelse, uro og opprør?
Familien
- Familien som den øverste kollektive enhet - myten om den kollektive kineser Eksempler her: vanskelig for kinesere å samarbeide om noe som ikke relaterer til dem selv eller familien. Hvis ikke de er pålagt det? Kinesisk dugnadsånd finnes det?
Guojia - viser hvordan myndighetene prøver å spille på familiesamhold
- Tradisjonell storfamilie - hierarki, konfutsianisme, tradisjonell bostruktur
- Familien er patriarkalsk – arven går gjennom menn og eldste mann er tradisjonelt familiens overhode
- Moderniseringen i Kina har i liten grad frigjort kvinnene – jfr. TV-serie om vold mot kvinner
- Forfedre-dyrkingen retter seg mot fedrene – bl.a .derfor er det viktig å få sønner – døtrene blir gift bort og blir nødt til å ofre seg for mannens familie og hans forfedre
- Inntektene forble i familien – inntektene ble fordelt av familieoverhodet
- Tradisjonelt har familien vært den viktigste enhet med stor makt over individet
- Men denne familiesolidariteten er også et problem når det er behov for å skape en «større solidaritet»
- Både reformistene ved slutten av Qing (Liang Qichao) og Mao innså det.
- Mao forsøkte med jordbrukskollektivene tildels å bryte ned familiens makt – over individet og ikke minst over staten og kollektivet.
- Det samme kan sies om Kulturrevolusjonen: de unge, Rødegardistene, fikk makt til å opponere mot den tradisjonelle familien
- Men som nevnes i boken: Maos eksperimenter førte kanskje mer til en styrking av individet fordi det brøt tilknytningen til familien
- Yan Yunxiang ser også dette i sammenheng med «verdi-vakuumet»: tapet av familien som solidarisk enhet ble ikke erstattet med noe annet større og man tydde til individualisme og konsum (veldig vestlig) og dette dominerer Kina i dag.
Ettbarns-politikken
- Mao ville øke Kinas befolkning og oppfordret til å få mange barn, men dette oppdaget man etterhvert bar galt av sted
- Startet i 1979 med at folk i byene fikk fø bare ett barn
- Ble strengere utover åtti-tallet, streng kontroll og mye av det vi forstår som overgrep mot individet, særlig kvinner med bl.a. eksempler på tvangsaborter
- Tradisjonelt krav om guttebarn førte også til at i enkelte landkommuner var fødselsraten for guttebarn langt over 60%. Man vet at barnedrukning var et problem.
- Kvinneunderskuddet begynner å bli påtrengende enkelte steder, som beskrevet i boka
- Boka beskriver også kreative metoder for å omgå politikken
- En del unntak: først og fremst minoritetene, men også andre. F.eks. forsøk i Beijing med at intellektuelle
kunne få to barn - ble ikke offisiell politikk
- hva skjer i fremtiden? 4 besteforeldre, 1 barnebarn?
- Enkelte signaler om at politikken vil avvikles i løpet av nærmeste tiår.
Moderne kjernefamilie - Hva skjer med hierarkiet? Individualismen