Arché

• det fornuftsmessig fattbare prinsippet som lå til grunn for alt. “Det opprinnelige”, “Alle tings opphav”.
• det enhetlige i det mangfoldige
• det evige i det forgjengelige
• det enkle i det kompliserte
• det rasjonelt fattbare i det sansbare
• må forklare hva slags materiale verden består av, og hvordan bevegelse og forandring finner sted.

De første naturfilosofene har forskjellige idéer om hva arché er. Stor kontrast til mytekunnskapen fra tidligere der det var en gitt fasit.

Thales fra Milet: “Alt er vann”

• Den første filsofien.
• Fra Milet, kysten av Lille-Asia
• Etterlot seg ingen skrifter, all kunnskap er fra sekundær- og tertiærkilder. Viktig kilde: Aristotles.
• Thales først til å føre matematiske bevis.
• Aksiomatisk tilnærming.
• Thales tror vann er arché.

Anaximenes, Empedokles og elementlæren

• Anaximenes hevder at urstoffet er luft og at alle stoffer er en form for fortening eller fortynning av luft.
• Første archéforklaring som prøver å forklare forandring i tillegg til hva slags materiale.
• Empedokles hevder fire grunnelementer: Ild, luft, vann og jord.
• Tanken om at mengden urstoff er konstant, selv om dens representasjoner er i stadig forandring, dukker opp med empedokles.
• Empedokles prøver å forklare fundamentale krefter: “Kjærlighet” som trekker ting sammen og “Hat” som frastøter tingfra hverandre.

Anaximander: Det Ubestemte

• Også fra Minet
• Kanskje elev av Anaximenes
• Kritiserer elementlæren
• Arché er ikke et konkret stoff, men heller noe ubestemt. Evig, uten alder, og omslutter alle verden

Heraklit: Logos

• fra Efesos
• ca 500f.kr.
• “Alt flyter” - alt er i ustanselig forandring, også store ting som fjell o.l.
• Logos - fornuft - er enheten i verden som styrer alt
• Sammenligner verdens flyktighet med ild.
• Verden kan ikke eksistere uten motsetninger
• “Den dunkle filosof”
• Fornuftssentrert filosof

Parmenides: Det Ene

• Bevegelse eksisterer ikke
• Forandring eksisterer ikke
• sansene bedrar
• “Den flyvende pil”-resonnementet: bevegelse eksisterer ikke

Demokrit og atomismen

• I motsetning til elementlære, der stoffenes egenskaper er viktigst, er størrelse, form, posisjon og bevegelse avgjørende.
• Alt består av atomer (udelelig), for små til å sanses
• Udødelige byggesteiner, uforanderlige.

Pytagoras: Virkelighet og matematikk

• Matematiker, filosof og religøs sektleder
• Universet er bygget opp av tall - tall er arché
• verden kan beskrives med matematikk
• proporsjoner: viktig del av pytagoreesk matte
• Det gyldne snitt

Oppsummering

Fra ca 600fkr går grekerne fra mythos til logos. Naturfilosofer begynner å prøve å forklare hvordan naturen fungerer.

Sokrates & Sofistene

Sokrates var også kjent som en av sofistenes store motstandere. Han mente at dygd (arete) kunne læres bort og tas i bruk av alle. Sokrates tok heller aldri imot penger for hans filosofiske diskusjoner. Han ønsket å lære folket ved å overbevise dem, ikke overtale, som sofistene lærte bort. De var også fundamentalt uenige i spørsmålet om moral var universell. Sokrates mente at den gode moralen var tidløs og universell.

Sokrates mente at det gode livet kom av å leve etter dygder som mot, måtehold og rettferdighet. Han oppfordret alltid sine lekmenn å bruke mer tid på å bygge vennskap og en samfunnsfølelse, og han levde selv etter disse dygdene og verdiene til punkt og prikke. Dette synes spesielt godt i at han heller drakk gift enn å forlate samfunnet i Athen.

Dualistisk Verdenssyn

Platon mente verden var delt opp i to; en ideverden, og en «fysisk» verden. Dette kalles idelære. Platon mente at det vi kan ta og føle på ikke faktisk eksisterer, men kun er imitasjoner av de perfekte former og ideer som finnes i ideverden. Han mente sjelen vår bor i ideverden, og kroppen i den fysiske. Platon argumenterer for dette ved følgende; Man har aldri sett eller skapt en perfekt sirkel eller en helt rett linje, men vi vet allikevel hva de ser ut som. Når vi selv prøver å tegne en perfekt sirkel eller en rett linje lager vi mer eller mindre gode imitasjoner av denne perfekte ideverden.

Hulelignelsen

Denne idelæren videreføres i hulelignelsen. Her argumenterer Platon gjennom Sokrates for at «Den som ser med øynene er blind». Med dette mener han at det vi oppfatter som virkeligheten vi kan se og føle, kun er som et skyggespill på en hulevegg. Det gjennomsnittlige menneske er fastlenket nedi denne hulen og ser kun skyggene på veggen. Opplyste menn og kvinner bryter seg løs fra lenkene, og kommer seg opp for å se den faktiske solfylte verden. Denne solfylte verden er verdenen av ideelle og perfekte former. Når en av disse opplyste menneskene igjen returnerer til hulen for å fortelle om den solfylte verden vil de ble latterliggjort og drept – på samme sett som skjedde med Sokrates.

Sollignelsen

Platon er også kjent for sollignelsen. Her argumenterer Sokrates for at på samme måte som solen lyser opp tingene så øyet kan se, gir det godes ide sannhet til ideer slik at våre sjeler kan erkjenne de. Det godes ide er i utgangspunktet ideenes mor. Denne ideen er en treenighet av det sanne, skjønne og gode. Den er den perfekte formen av en ide.

Etikk & Idealstaten

Platons etikk baserer seg i stor del på at den som vet hva som er moralsk rett også vil gjøre det rette. Han og Sokrates mener at ingen vil gjøre galt med vilje – å være ond med viten. Dette førte han til hans ideer om hvordan staten burde bygges opp av tre klasser;

• Arbeiderne: Disse drives av i hovedsak drift og appetitt, og deres dygd er måtehold. Her finner man bønder, snekkere, murere, handelsmenn osv.

• Forsvarerne: Disse drives av vilje. Dette er eventyrere, sterke og ikke minst modige mennesker. Denne klassen består av soldater.

• Ledere: Disse er tenkende mennesker, intelligente, rasjonelle og disiplinerte. Denne klassen består av de få som har utforsket filosofien til det ytterste, og vet som følge av dette hva som er moralsk riktig – og kan derfor styre godt. Blir omtalt som filosofkonger.

Dette klassesystemet ligner på mange måter det vi i dag ville kalt et teknokrati.

Teleologien

Disse substansene kan grupperes inn i levende og ikke-levende. Blant de levende – mennesker, katter, trær osv.- råder teleologien. Teleologien sier at gitt rett næring og miljø vil alt levende vokse til det når sitt potensiale. Et frø til et tre, et barn til en voksen. All forandringen skjer med andre ord med et formål – nemlig at treet skal lage eikenøtter og forplante seg, og at mennesket skal filosofere.

Hva det gjaldt resten av verden mente Aristoteles at det fantes fire typer forandring;

• Kvantitativ forandring – forandring i størrelse og fasong.

• Kvalitativ forandring – forandring av farge/lukt osv.

• Bevegelse – forflytning i rommet

• Tilblivelse og tilintetgjørelse

Aristoteles delte bevegelse videre opp i to – tvungen og naturlig bevegelse. Om man slipper en sten og den faller mot bakken vil dette være naturlig bevegelse. Dette er fordi stenen søker mot jorden og universets midtpunkt. Om man kaster stenen vil dette være tvungen bevegelse. Aristoteles mener at kraften fra hånden blir videreført til luften som i sin tur fører stenen i sin bane. Denne kraften vil til slutt bli brukt opp, og stenen vil igjen preges av sin naturlige bevegelse mot jorden.

Når spørsmålet «Hvorfor skjer denne forandringen i kvantitet/kvalitet/bevegelse?» blir stilt, svarer Aristoteles på det med en av de fire årsakene;

• Materielle årsaker – en forandring eller bevegelses materielle årsak er forklaringen ut i fra hva en substans er skapt av. Grunnen til at en røyksky stiger er fordi den søker mot himmelen. Grunnen til at en ting av stein faller og synker er fordi den søker mot jorden.

• Formale årsaker – en forandring eller bevegelses formmessige årsake er forklaringen ut ifra hvilken form en substans har. Grunnen til at du kan lese dette kompendiet og en fugl ikke kan er fordi du har formen til et menneske, og fuglen til en fugl.

• Bevirkende årsaker – en forandring eller bevegelses bevirkende årsak er substansen som ikke beveger seg sin påvirkning. En bord sin bevirkende årsak vil være snekkeren som bygde det, et barn sin bevirkende årsak vil være en far og en mor.

• Endelige årsaker - selve telosen til en ting. At et frø har som formål å bli et tre, eller at en seilbåt har som formål å seile. For en sten på toppen av et fjell kan det være å rulle ned åskammen, nærmere jorden. For en persons handling er det målet denne personen hadde.

Epistemologien

Aristoteles’ epistemologi – altså læren om kunnskap – har noen hovedpunkter. Vi mennesker som intelligente mennesker har evnen til abstraksjon. Dette vil si at du kan se en kjøkkenstol, en lenestol og en kontorstol og se forbi de forskjellige fasongene, og se at de alle er stoler. Denne evnen har også dyr til en viss grad.

Ved å sammenligne likhetene og forskjellene mellom tingene vi ser innenfor en abstrakt klasse, kan vi danne oss et bilde av hva som er den arketypiske tingen – her en stol. Etter å ha sett de tre stolene kan vi si at en stol må ha en rygg, et sete og ben for å være et fullverdig eksemplar. Ting som farge og materiale er sekundære egenskaper som ikke er viktig for å gjøre en stol til en stol. Denne prosessen kalles induksjon, og er en forutsetning for vitenskap.

Det Aksiomatisk Deduktive vitenskapsidealet & Logikken

Aristoteles mente at denne vitenskapen måtte settes i system – det aksiomatisk-deduktive videnskapsidealet. Noen sannheter er så grunnleggende at de ikke trengs å begrunnes ut ifra andre påstander, men mer komplekse tilfeller må bygges opp av mer grunnleggende sannheter. Forutsatt at de mer grunnleggende prinsippene er sanne, vil også de avledede påstandene – teoremene – være det.

Aristoteles grunnla også læren om å resonnere, nemlig logikken. Logikken har to prinsipper som er felles for alle vitenskaper:

1. Kontradiksjonsprinsippet: En ting kan ikke både ha en egenskap og ikke ha den på samme tid og samme måte.

2. Loven om det utelukkede tredje: En ting må enten ha en egenskap eller ikke ha den.

Gjennom dette grunnla Aristoteles formallogikken, hvor syllogismelæren ligger under. I en syllogisme sier både premissene og konklusjoner noe om tingen som diskuteres. Hva som gjelder for alle, ingen eller noen av dem. Kort fortalt kan et argument settes opp skjematisk på denne måten: Alle X er Y, Alle Z er X, Ergo: Alle Z er Y.

Moral og etikk

Aristoteles var også opptatt med tanker om moral og etikk som sin læremester, og læremesteren hans før det igjen. Det som gjør mennesker til mennesker er at vi har tre sjeler; Den vegetative som gjør at vi kan ta opp næring og vokse, den animalske som gjør at vi kan bevege oss og oppleve verdenen gjennom sansene våre, og ikke minst den rasjonale sjelen som gjør oss til et «fornuftig dyr».

Mennesket er i kraft av å være et rasjonelt dyr, også et politisk et. Aristoteles hevder at et menneske ikke kan trives og realisere seg selv utenfor samfunnet. Innenfor samfunnet skulle mennesket følge en rekke dygder som leder til et godt menneske og i tur et godt liv.

I følge Aristoteles er det en universell og tidløs moral som gjelder for alle. Han begrunner dette med at det som gjør mennesker spesielle fra andre dyr også er nøkkelen for vår lykke – tankeevnen vår. Ved å følge dygdsetikken kunne man oppnå lykke, og dette gjaldt for alle som fulgte den uavhenging av hvem man var.

Den Gylne Middelvei

Lykken – kalt eudamonia - var også å finne gjennom den gylne middelvei. Aristoteles skrev at ved å pleie sine dygder kunne man nå eudamonia. Alle dygder er en disposisjon til å oppføre seg i en sånn måte som ligger mellom to ekstremer. Dette ble kalt den gylne middelvei.

Den befinner seg for eksempel i dygden mot sitt tilfelle, mellom feighet og dumdristighet – men litt mer mot dumdristighet. I dygden gavmildhet sitt tilfelle lå den mellom griskhet og ødselhet, men litt nærmere ødselhet. Hvorvidt du faktisk kan følge disse gyldenveiene kommer ifølge Aristoteles an på oppveksten din, og valgene du tar i løpet av livet ditt.

• Kosmologi og metafysikk: Geosentrisme

• det femte element - verdensrommet

• Etikk

• skille mellom å respektere en regel
• ut fra frykt for straff eller håp om belønning
• å respektere den ut fra aktelse for lov og rett
• å respektere den fordi man forstår meningen med den

Euklid: Matematikk

Systematiserte feltet geometri i verket elementene. Dette var frem til moderne tid et prakteksempel på vitenskapelig kunnskap satt i aksiomatisk system.

• levde i Alexandria i 300fkr
• Samlet og konstruerte bevis for de fleste kjente matematiske læresetningene
• Videreføring av Thales’ og Pytagoras’ matematiske bevisføring
• Definisjoner, aksiomer, postulater og teoremer
• “Elementene” (bøker) ble brukt som lærebok fram til 1800. viktig pga dens metode
• Sikker og oversiktlig kunnskap, jfr Artistoteles
• representerer et matematisk system for vitenskapen

Ptolemaios: Astronomi

Systematiserte feltet astronomi i verket Almagest. Han utviklet et geosentrisk verdensbilde som funket til å forutse planetenes baner, og ble stående helt til den vitenskapelige revolusjonen.

• observasjonsbasert vitenskap
• dominerende teori: aristotelsk geosentrisk verdensbilde
• Tilpasser geosentrisk verdensbilde til “nye” empiriske resultater
• episykler
• ekvanter
• nøyaktig, men villkårlig - ad hoc

Galenos: Medisin

Systematiserte feltene medisin og fysiologi med sterk inspirasjon fra Aristoteles’ formålsårsaker. Alle organer har sin funksjon og sitt formål, og er i seg selv en slags grunnenhet som ikke videre kan reduseres.

• gresk medisin har lang historie, jfr hippokrates
• 130 ekr fra pergamon i lille-asia
• galenos er til medisin som euklid er til geometri og ptolemaios er til astronomi
• viderutvikler gresk teori om “kroppsvæskene” og balanse de i mellom:
• svart galle
• gul galle
• slim/flegma
• blod
• Formålsårsaker er en uunværlig del av biologisk forståelse, jfr artistoteles
• viviseksjon
• teleologisk tradisjon

Thomismen: Den katolske kirken og Aristoteles

• middelalder mistet mye gresk, sto igjen med et aristotelsk verdensbilde.
• Geosentrisk, men bare “fordi”
• antroposentrisk gudsvilje istedet for formålsårsaker
• kirken passet på at det forelå en offisiell doktrine
• pavekirken
• filosofi sett på som en fiende, men gikk i bølger.
• klarte ikke å sensurere etterhvert
• stor kirkelig fordømmelse av aristotelske skrifter i 1277
• Thomas Aquinas forener aristoteles og kristendom “en gang for alle”
• det aristotelisk-thomistiske verdensbildet.
• ble raskt populær
• skolastisk avhandling et bindeledd mellom det jordiske og det himmelske under guds nåde
• lite uavhengig forsknning, mest kommentarer til tidligere verk for å hylle gud
• to sannheter: naturlige og åpenbarte
• ikke disjunkte mengder, altså mengder som ikke har noe felles
• snittet av de innholder sannheter som kan bevises som samtidig er åpenbart av Gud, feks guds eksistens, og visse påstander om hans eksistens
• skulle det bli konflikt mellom filosofi og teologi vinner teologien alltid
• gudsbeviser: første årsak
• gudsbeviser: formålsårsaker krever en gud

Nikolas Kopernikus

• heliosentrisk verdensbilde (sol i sentrum)
• fortsatt bruk av episykler til en viss grad

Tycho Brahe, Johannes Kepler og de elliptiske planetbanene

• Tycho spesialiserte i observasjon.

Galileo Galilei

• matematikk
• En ny astronomi
• tar i bruk teleskop til stor nytte
• himmellegmer ikke perfekt sfæriske
• fant måner

Machiavelli

en statsdannelse må ha en kynisk, allmektig leder - en slu og brutal hersker som forblir øverst

Hobbes

• mennesket motivert av frykt
• mekanisk materialistisk menneskesyn
• samfunnet er en maskin
• rett og galt defineres av av de som definerer, aka den sterkeste
• tar utgangspunkt i anarki, det motsatte, for å forså samfunn
• makten må samles hos en suveren hersker for å unngå splittelser, borgerkrig. jfr samarbeid ftw

John Locke

• naturretten
• i naturtilstanden er det mer enn nok av alt til alle
• en tings verdi er direkte relatert til hvor mye arbeid som ligger bak
• formålet til en stat er å gjøre livet mer komfortabelt og berikende, både åndelig og materialistisk
• folket har rett til å gjøre opprør mot statsoverhodet

Is & Ought

«Is & ought» eller skillet mellom er og bør er også et viktig aspekt i Humes’ filosofi. Hume bemerket at mange folk oppfattet visse fakta, og brukte disse faktaene til å trekke konklusjoner som ikke nødvendigvis var logiske. Et eksempel er «Denne sportsbilen er laget for å kjøre fort, så vi burde utnytte den til det fulle!». Fakta «Bilen kan kjøre fort» og subjektive verdier «vi burde kjøre fort» har i realiteten ingen sammenheng.

Subjektivitet

Selv om Hume var en empirist holdt han fast ved at vi ikke kan si noe objektivt om verden rundt oss basert på våre sanseerfaringer. Grunnen til at vi ser et eple som stort, rødt, epleformet og appetittvekkende er fordi det er sånn sansene våre formgir eplet. Med vårt sanseapparat kan vi ikke oppfatte det på noen annen måte. Fra et objektivt synspunkt derimot, kan det være at ingen av disse trekkene stemmer fordi våre sanser er subjektive. Dermed kan vi ikke si at eplet er grønt eller rødt, saftig eller tørt, eller at det i det hele tatt ser ut som et eple siden dette er subjektive bemerkninger. En litt mer jordnær sammenligning; Noen liker smaken av blåmuggost, andre synes det smaker ammoniakk. Ingen av dem har rett i at deres mening er sannhet.

Hume spinner videre på verden av sanseinntrykk, og kommer frem til at han ikke eksisterer. Han mente jeget er noe vi aldri faktisk har sanset, men som vi har feiltolket den jevne strømmen med inntrykk til å bli. Med dette mener han at vi i realiteten ikke er noe mer enn det vi opplever, og at siden vi konstant har sanseinntrykk er det eneste som gir oss en viss kontinuitet. Et argument for dette kan være at selv om man kan ligge bevisstløs i flere minutter, vil tiden for den bevisstløse gå på et øyeblikk. Hvor blir det av jeget i den tiden man er bevisstløs? Det fantes kanskje ikke i det hele tatt, da det ble borte så fort sanseinntrykkene forsvant.

Induksjonsproblemet

En av de største delene av Humes’ epistemologi er induksjonsproblemet. Induksjon baserer seg på å bygge sannhet ved bekreftelse. Hvis AtB bussen drar 10 minutter for sent fra stoppet ditt hver dag, vil du ved bruk av induksjon si til deg selv «Bussen min drar alltid 10 minutter for sent». Dette er derimot ingen garanti for at bussen en vakker dag drar 10 minutter før den skal ...

Ut i fra dette ble det argumentert at «Ja, bussen kom for tidlig den gangen, men som regel er den jo forsinket». Her begynner ifølge Hume en ond sirkel. Det man gjør ved å si at bussen som oftest eller sannsynligvis forsinket er å induktivt begrunne et induktivt argument. Dette kan fortsette så man til slutt har en forklaring for en forklaring for en forklaring ... Hume slutter at dette ikke er gyldig fordi man kan ikke si noe om fremtidige hendelser basert på erfaring. Kanskje det er en annen bussjåfør, eller annen buss i morgen? Eller kanskje trafikken må bli omdirigert på vei til stoppet?

Emotivismen og moralsk universalisme/ relativisme

Hume var innenfor etikken en emotivist. Dette vil si at han mente det først og fremst var følelser og lidenskap som driver mennesker til handling. Han mener at fornuften kun er verktøyet mennesket bruker til å gjennomføre handlingene startet av følelsene. Om en handling er god eller dårlig er også preget av subjektets følelser. At en person sier at «exphil er teit» er dette en refleksjon av denne personens individuelle følelser.

Før man kaller Hume for en relativist skal det sies at han mente at mennesker hadde et visst moralsk kompass. Enkelte ekstreme handlinger som mord synes de fleste mennesker er kjipt. De fleste synes også sultende barn er kjipt, og sympatiserer med dem. Denne sympatien er derimot ikke jevnt fordelt; Hobbes bemerket seg at man har mer sympati for egne barn enn de på andre siden av verden.

Dermed kan man argumentere for at Hume både var en moralsk relativist, og en universalist om man synes sånt er gøy. Denne forfatteren mener at han nok var mest relativistisk, om du vil slippe å tenke på det selv.

Dygdene

Kant definerer dygd som evnen til å motstå de impulsene vi som mennesker for, tenke seg om og å gjøre det som er rett. Om du nettopp har kjøpt to liter med iskrem får du kanskje impulsen for å spise hele dunken på en gang. Kant mener at et dygdig menneske vil motstå denne impulsen, vise måtehold og spare noe is til neste gang.

Grunnen til at vi må være strenge med oss selv er fordi ifølge Kant er mennesker plassert et sted mellom dyr og gudommelige skapninger. Dyr styres av impulser, og det er en kjensgjerning at enkelte dyr spiser til de dør om de blir gitt en uendelig matkilde. De gudommelige styres kun av fornuft, og gjør alltid det moralsk rette gjennom nøye overveide valg. Mennesker derimot blir påvirket av impulser som dyrene, men vi står selv fri til å velge – vi blir ikke diktert. Vi kan altså bestemme at vi skal lese exphil jevnt gjennom året, eller ta et skippertak de siste dagene før eksamen.

Kant mener videre at å være et fornuftsvesen ikke nødvendigvis gjør deg glad, men at det gjør deg dygdig, som i tur hjelper deg med å finne lykke.

Kant mener også at en moralsk riktig handling ikke nødvendigvis er god; Om man gir penger til en tigger fordi man har blitt oppdratt til å hjelpe folk i nød, eller fordi det gir deg en god følelse har du ikke handlet fritt. Dette er fordi man ikke har gjort den gode tingen kun for den gode tingens skyld – her er tiggeren kun et middel for å nå et mål. Enten det målet er å opprettholde verdiene foreldrene dine gav deg, eller for å gi deg selv en god følelse. Kant mener dermed at midlene aldri helliger målene.

Det Kategoriske Imperativ

En forlengelse av dette er Kants kategoriske imperativ. Dette er en universell lov som i sin essens sier «Hvordan hadde det gått om alle gjorde den tingen?». Et eksempel er en gift person som liker å flørte med andre. Handlingen i seg selv er jo uskyldig nok som et engangstilfelle, men hvordan hadde verden vært om alle som var gift gikk rundt og flørtet? Eller hva med en hvit løgn; Du mente kanskje å ikke såre noens følelser, men verden hadde vært et kjipt sted om alle konstant løy til hverandre

Den Kopernikanske Vendingen

Den kopernikanske vendingen til Kant refererer til hans innsikt i at det er representasjonen som muliggjør et objekt, ikke objektet som gjør representasjonen mulig. Dette refererer til Kopernikus som oppdaget at for å forklare planetenes bane måtte han også ta jordens – altså subjektets – bevegelse i betraktning. I Kants sammenheng gjelder dette også for menneskelig kunnskap generelt. Når vi observerer ting som eksisterer utenfor oss selv uten å ta mennesket og våre sanser som partiske i betraktning, kan vi fort havne i uløselige dilemmaer. Dette hadde Hume allerede touchet innom.

Kants' Metafysikk

Kant funderte også på hva kunnskap og metafysikk egentlig er. Han gjorde to distinksjoner (merk likheten til Hume):

1. Empirisk (a posteriori) kunnskap: Dette kommer til oss via sansene våre. Ved å observere, lukte, smake osv. kan vi trekke enkelte konklusjoner om verden rundt oss. Vitenskapen er preget av empirismen gjennom forsøk og eksperimenter.

2. A priori kunnskap: Kunnskap man ikke trenger sansene for å godta eller bevise. Et eksempel er setningen «Alle rosebusker er planter». Det inngår i selve definisjonen av en rosebusk at det er en plante, og man trenger dermed ikke å bevise dette gjennom eksperimenter. Kant mente at også matematikk er grunnleggende a priori. Man trenger ikke sansene for å innse at 5+5 er 10.

Kant sa videre at a priori kunnskap er universelle sannheter. 5+5 er 10 uansett hvor i verden eller universet du er, og det er ingen tilfeldighet at det er slik – det er en nødvendighet.

Kant mente også at det finnes to typer man kan bedømme kunnskapen:

1. Analytisk bedømmelse: En forlengelse av a priori. Sier man at «en ungkar er ikke gift» inneholder påstanden også beviset for seg selv, da definisjonen på en ungkar er en ugift person. Ingen mer informasjon trengs

2. Syntetisk bedømmelse: Å utvide definisjonen av et emne. Hevder man at «alle nordmenn liker å gå på ski» ligger ikke beviset inne i påstanden. Definisjonen av nordmenn sier ingenting om at vi liker ski, og om påstanden viser seg å være sann har vi utvidet vår kunnskap om nordmenn. Kant kalte dette ampliativ kunnskap.

Om man er kjapp til å trekke konklusjoner kan man dermed si at alle analytiske bedømmelser er a priori. Dette fordi hvis de er sanne ved definisjon er de også a priori. Man kan også trekke konklusjonen at all empirisk kunnskap er syntetisk; Kunnskapen vi opparbeider oss om verden rundt er ikke åpenbar, men den kan oppdages gjennom eksperimentasjon. David Hume var blant dem som mente at all menneskelig kunnskap kunne plasseres i en av disse to leirene.

Kant mente at det fantes en tredje form for kunnskap – nemlig syntetisk a priori. Eksempelvis innen geometrien. Påstanden er at «Vinkelsummen til en trekant er 180 grader». Dette inngår i a priori fordi det er del av matematikken og man trenger ikke sansene sine for å regne det ut. Samtidig sier ikke definisjonen av vinkelsum noe mer enn «en sum av vinkler», og om trekanter «plan figur med tre rette linjestykker som møtes parvis i tre hjørner». Dermed er påstanden om at vinkelsummen er lik 180 grader ny, syntetisk informasjon. Ved hjelp av dette kunne Kant forene synspunktene til rasjonalistene og empiristene som lenge hadde knivet om å ha nøkkelen til sannhet.

Estetikk

Kant tok også stilling til estetikk. Han mente ting som var estetisk vakre som en god symfoni eller en solnedgang førte oss til en tilstand av desinteresse. Disse vakre tingene er like vakre for en sliten gårdsarbeider som en rik aristokrat. Kant mente at vakker kunst viste oss et glimt av det gudommelige, og at det var legemliggjøringen av etiske ideer, og dermed også filosofien. Ved å oppleve kunst i forskjellige former kunne vi dermed minnes på hva som var moralsk riktig, og hjelpe oss til å holde oss på «den rette veien».

Herder: Mennesket som sosialt og språklig vesen

• Sturm und Drang-perioden før romantikken, preget av kraftig opprør mot dyrking av fornuft
• ville ivareta kulturelle fenomener, motpol til fransk rasjonell dyrkning
• historisme: “man kan ikke se historie utenfra så lenge man er en del av den”
• historisk relativisme
• kontekst: tid og sted
• ekpressivt menneskesyn
• historisering av subjektet
• holistisk - helheten er større enn summen av enkeltdelene
• følelser får større betydning
• språket er tradisjonens kollektive hukommelse
• verdisystemer er knyttet til kultur

Hegel: Historiens dialektiske utvikling

• historiefilosof
• bygde på Herder
• individet kan ikke forstås fra isolasjon
• holistisk syn på menneske og samfunn
• Ikke historist, fordi han prøver å forstå historien fra et utenhistorisk perspektiv
• universalhistorietenker
• prøve å finne ut historiens universelle lover

Ånd og dialektikk

• Hegel skiller mellom tre typer ånd:
• Subjektive som realiseres i individet
• objektive som realiseres i institusjoner
• absolutte som realiseres i kunst, religion og filosofi
• Hver epoke representerer en ide
• dialektikk: tese - antitese - syntese

Politikk og historie

• Ånden manifesterer seg helt konkret i politiske realiteter, som statsdannelser
• Le path d’Or

Kunst og tidsånd

• kunst og historie er tett sammenknyttet
• kunst uttrykker en tidsepokes sentrale ideer
• arkitektur viktig indikator for hva et samfunn sto for
• monumenter

Jeremy Bentham

• lyst vs ulyst
• det gode forårsaker lyst
• det onde forårsaker ulyst
• det gode bringer mennesker lykke
• det gode er det som gir mest mulig lykke til flest mulig mennesker
• fornuften spiller en instrumentell rolle for å kalkulere lykkeutslag for en handling

John Stuart Mill

• utbredte det liberale budskapet i utilitarismen
• høyere og lavere former for lykke
• lovene som gjelder for samfunnet gjelder for individet og motsatt
• måtte passe seg for flertallets diktatur

Regler eller enkelthandlinger?

• kan brukes i både enkeltsituasjoner og til å utforme regelsett
• klassiske utilitarister er mest på regelsiden

Utilitarismen i tre punker

• Hva som avgjør om en handling eller beslutning fra et moralsk synspunkt er god eller ikke, er hvilke konsekvenser den har
• aka konsekvensetikk
• Det som er viktig når vi skal vurdere om konsekvensene er dårlige eller gode, er hvilken grad av lykke eller ulykke de medfører
• Når vi skal vurdere summen av lykke eller ulykke så teller alle mennesker likt

Karl Marx

• Marx var universalhistorietenker på linje med Hegel, men tok avstand fra hegels tanke om at materie var ånd
• historisk materialisme
• epoker er delt på grunnlag av økonomiske forhold, ikke ideer
• arbeid = bindeledd mellom historie og økonomi
• arbeid skaper verdi
• ny samfunnsklasse: proletariatet
• direkte motsetning til borgerskapet
• Arbeid er en form for selvrealisring, så lenge arbeideren eier sitt eget sluttprodukt
• dette gjelder ikke i industrien, som forklarer hvorfor arbeiderklassen var lavt på rangsstigen
• når dette ikke gjelder fører det til fremmedgjøring
• Historien beveger seg ikke jevnt framover, men heller i karakteristiske faser. En skisse kan være:
• slavesamfunnet
• føydalsamfunnet
• kapitalismen
• kommunismen

Sigmund Freud

• pyskologi
• erfaringsdisiplin, basert på observasjon
• materialistisk og deterministisk grunnsyn
• naturvitenskapelig og mekanistiske modeller
• eks: teori om instinktive og fysiologisk funderte energiformer - feks seksualitet
• et menneske er i besittelse av en viss mengde energi
• problemer oppstår hvis energien ikke får flyte fritt
• kan til og med få psykosomatiske utslag hvis det hoper seg opp
• hysteriske utbrudd = utladinger av opphopet energi
• opphopning kommer av fortrengning
• sosialt uaksepterte impulser ble fortrengt, særlig seksuelle
• brukte metoder som frie assosiasjoner og drømmetydning for å finne fortrengte ting - kalles psykoanalyse
• skiller mellom bevissthet og underbevissthet

Den Hypotetisk-Deduktive Metoden

Et eksempel på dette finner man i svanedammen; Man antar at det kun finnes hvite svaner (P), fordi man aldri har sett svaner av en annen farge (Q). Når det så en dag lander en sort svane i dammen (Ikke Q), vil hypotesen om at det kun finnes hvite svaner være motbevist (Altså ikke P). Popper ville med det kalt teorien om hvite svaner falsifisert. Dermed ville svaneforskerne måtte komme med en ny hypotese – at svaner kan være svarte og hvite – som ville holdt til en grønn svane landet i dammen. Denne falsifiseringen er grunnsteinen i Poppers falsifikasjonisme.

Falsifikasjonisme &Pseudovitenskap

Popper mente at en god hypotese var en som utsatte seg for falsifikasjonisme på mange kanter. En hypotese med stort spenn, der det var flere påstander som kunne forsøkes å motbevises. På denne måten vil – ifølge Popper – svake og usanne hypoteser «dø ut» som gjennom en vitenskapelig evolusjon. Vi vil etter gjennomgående falsifikasjon sitte igjen med hypoteser som har vist seg ufeilbarlige på alle punkter vi kan komme på – og dermed nærme seg en sannhet.

Det var ikke bare hva som var god vitenskap Popper jobbet med å definere, men også pseudovitenskap. Denne «liksomvitenskapen» er preget av at den ikke er falsiferbar – eller som tilhengere av en pseudovitenskap ville sagt; «Du kan ikke bevise at det ikke er sant».

Som del av dette tilfalt også såkalte ad hoc-hypoteser: hypoteser som kun eksisterer for å motvirke gyldig falsifikasjon, uten å tilføre noen ny falsiferbar argumentasjon. Popper mente at denne slags pseudovitenskap var udemokratisk, og ofte førte til – eller oppstod under diktaturer. Popper sa med dette at falsifikasjonen ikke bare var nødvendig for vitenskapelig fremgang, men også for selve samfunnet.

Kritikk av falsifikasjonismen

Falsifikasjonismen hadde også sine motstandere, og det var på ingen måte en feilfri teori. Falsifikasjonens kritikere peker på at i motsetning til hvit-svanehypotesen, bygger de fleste andre hypoteser på en samling av hypoteser;

Har man en hypotese om at solsystemet er geosentrisk (Q) vil denne teorien bygge på mange andre hypoteser – for eksempel at himmellegemer beveger seg i baner (A), og at jorden er universets midtpunkt (B). Når det så viser seg at solsystemet ikke er geosentrisk (ikke Q), vil ikke dette bety at himmellegemer ikke beveger seg i baner! At man har observert ikke-Q vil altså si at én eller flere av grunnhypotesene (A, B, C..) er feil. Hvilken av de som er feil er ikke alltid lett å bestemme, noe som nødvendigvis gjør det vanskelig å si hva som har blitt falsifisert når man får et ikke-Q resultat. Popper mente dette var trivielt da uansett hva som ble falsifisert ville resultatet – altså at Q ikke stemte – bli motbevist

Kuhns' Paradigmer

Paradigmer er veletablerte teorier som har overlevd streng granskning fra et bredt forskersamfunn. Et paradigme består – ifølge Kuhn – av fire deler:

• Metafysiske forestillinger. Et overordnet verdensbilde – eksempler er atomteorien, mekanistisk eller Aristotelisk verdenssyn.

• Symbolske generaliseringer. Enigheten man bygger standardenhetene sine på – et populært eksempel er Newtons lover, som gir oss definisjonen av kraft.

• Grunnverdier. Hvilke målsetninger og interesser som ligger til grunne for valg av forskningsmetoder. Eksempler er å søke en enklere og vakrere forklaring eller forening av felt.

• Mønstereksempler. Forsøk og eksperimenter som demonstrerer vitenskapelige teorier på en eksemplarisk måte. Ved å gjenta disse blir unge forskere lært opp i hva som er god forskning. Et eksempel er bruken av Newtons lover til å forklare planetenes baner i solsystemet.

Revolusjonær- og normalvitenskap

Vitenskapelig fremgang kommer ifølge Kuhn av vitenskapelige revolusjoner som endrer paradigmene vårt verdensbilde bygger på. Kuhn kalte disse revolusjonene for paradigmeskifter. Disse paradigmeskiftene kommer som følge av anomalier – ting innenfor et fagfelt eller teoriretning som skurrer med den almene oppfatningen av realiteten. Dukker det opp nok anomalier kan man begynne å se at paradigmet kanskje ikke er en så god skildring av virkeligheten som man før trodde, og alternative forklaringer formuleres. Hypoteser som både kan forklare anomaliene i tillegg til det dekket av det nå avdankede paradigmet utvikles, og den med størst vitenskapelig konsensus blir grunnlaget for det nye paradigmet. Kuhn kaller dette «revolusjonær vitenskap».

Ikke all forskning har som mål å forårsake et paradigmeskifte. Kuhn kaller dette «normalvitenskap». Om revolusjonær vitenskap er å endre spillereglene, er normalvitenskap å jobbe innenfor rammene gitt av dette nye regelverket. Kuhn mener at innen normalvitenskapen kan man ta for gitt at paradigmene stemmer, og heller utforske hva disse paradigmene muliggjør.

Paradigmer kan også lede til sneversynthet. Kuhn mente at det ikke fantes en rent objektiv observasjonsmetode, han mente all observasjon var teoriladet. At to grupper kan tolke samme bevis på forskjellig måte er godt illustrert i kampen mellom det helio- og geosentriske verdensbildet. Disse to paradigmene kan kalles inkommensurable – de kan ikke enes. Har man allerede akseptert den ene paradigmen vil det for enkelte være lett å avfeie de motstridende syn som tøv, da dette strider mot selve virkelighetsoppfattelsen sin.

KUDOS

Kommunalismen handler om deling av vitenskapelige oppdagelser. Her taler Merton for at den ideelle forskeren ikke skal holde tilbake sine oppdagelser for egen vinning, men dele den med hele verden. Til gjengjeld vil denne forskeren få anseelse og berømmelse som fortjent, og som i ordspråket vil vitenskapens lys tennes over hele verden – ikke bare ett sted.

Universalismen taler for en udiskriminerende og «blind» granskning av teorier. Her ligger egalitarismen til grunne – en forfatters kjønn, rase eller religion skal holdes utenfor den vitenskapelige granskningen av forfatterens verk. Ikke minst skal ikke en forskers karriere påvirkes av noe annet enn hans eller hennes kompetanse.

Med Desinteresse menes det at den enkelte forsker skal jobbe for samfunnets beste – selv om dette ikke nødvendigvis ganger han eller hun. Samtidig vektlegger Merton at desinteresse er separat fra altruisme, da motivasjonene til en forsker – dog uselvisk – ikke nødvendigvis er «gode». I følge Merton kan desinteressen komme fra blant annet kollegialt press eller frykt for sanksjoner fra vitenskapelige institusjoner.

Til slutt har vi Organisert Skepsis – som er akkurat det. Organisert skepsis og gransking av nye metoder fra hele det relevante vitenskapelige miljøet er nødvendig om en høy standard skal opprettholdes. Denne skepsisen er på mange måter universalismen i praksis, da denne skepsisen skal gjelde for alle som ønsker å publisere nytt stoff. Ikke minst vil organisert skepsis også være et insentiv for forskere å oppføre seg desinteressert – det er ikke lett å selge slangeolje som medisin om «medisinen» først må forbi et laug av erfarne kollegaer.

Ontologi

Ontologi er det filosofiske studiet av det å være, hva som eksisterer og hva som er virkelig. Andre sentrale spørsmål er blant annet; Kan vi kategorisere eksisterende ting? Har ting noen iboende mening ved å eksistere? Hva er de forskjellige formene for eksistens?

Epistemologi

Epistemologien er studiet om hva sann kunnskap er, og hvordan konsepter som sannhet, tro og bevisføring relaterer til det. Sentrale spørsmål er hvordan vi kan opparbeide oss sikker kunnskap, hvordan vi kan utøve skepsis og motbevise feilaktig kunnskap, og hva som er kriteriet for at noe kan kalles kunnskap.

Rasjonalisme

Rasjonalismen i sitt mest ekstreme sier at vi ikke kan stole på noen av våre sanser, og i utvidelse av det – måleinstrumenter og eksperimenter. Dette betyr at vi kun kan bruke sinnet vårt og en god tankegang for å opparbeide oss kunnskap.

En berømt rasjonalist var Descartes, som på et punkt mente at det eneste som sikkert eksisterte var seg selv, og hans tanker. Han brukte deretter en logisk følge for å bestemme hva som var sant og ikke. Andre rasjonalister inkluderer Platon, Aristoteles og Kant.

Empirisme

Empirisme er studiet av den fysiske verden, og tingene i den. Her måler man kvalitative og kvantitative egenskaper for å bygge kunnskap. Eksperimentasjon og syntese leder frem til ny kunnskap om verden rundt oss.

Den mest hardbarkede empiristen i vårt pensum er David Hume. Han mente at med mindre et utsagn kunne bevises ved hjelp av erfaring og forsøk, eller at det var analytisk/ begrepskunnskap var det meningsløst.

Induksjon

Induksjon handler om å observere verden rundt oss, og trekke slutninger ut ifra det vi ser. Jo større bevismengde man samler, jo sterkere vil kunnskapen ansees.

Eksempel: Du blir sendt til IKEA for å handle stoler til kollektivet ditt, men det er et problem. Du vet ikke hva en stol er. Du vandrer rundt, og plutselig ser du en gjenstand som er merket med varebeskrivelsen stol. Du kikker på den og merker deg at den har et sete å sitte på, ben og en rygg. Du føler deg fremdeles ikke helt sikker på at dette faktisk er en stol, så du fortsetter å kikke. Etter mange timer og mange stoler har du notert deg at de alle i det minste har seter, og at de kan sittes på. Dermed konkluderer du med at siden alle stolene her har et sete, må definisjonen på en stol være et møbel du kan sitte på.

Aksiomatisk-Deduktiv-Metode

Denne metoden har mye til felles med induksjon.

Eksempel: Du er på fjelltur og ser en sau. Denne sauen ser spesielt ondskapsfull ut og du blir bekymret for at den skal spise deg. I panikk tenker du tilbake på biologien fra videregående: Alle drøvtyggere er planteetere. Alle sauer er drøvtyggere. Ergo, alle sauer er planteetere. Betrygget av din logiske tankegang går du videre.

Formelt sett settes denne metoden opp sånn: Alle X er Y, alle Z er X – ergo alle Z er Y.

Falsifikasjonisme

Falsifikasjonismen er det metodiske forsøket på å motbevise en påstand, en hypotese eller teori. Karl Popper er en kjent falsifikasjonsentusiast.

Eksempel: Aristoteles går ned til dammen for å mate svanene. Han sitter der lenge, og merker seg at alle svanene han har sett er hvite. Ved hjelp av induksjon bestemmer han seg for at alle svaner må være hvite. Han løper hjem og forteller Popper nyhetene, men blir møtt av skepsis. Popper går så selv ned til dammen, og midt i dammen ser han at det flyter en svart svane. Popper har dermed falsifisert aksiomet om at alle svaner er hvite.

Hypotetisk-Deduktiv-Metode

Denne metoden går hånd i hånd med falsifikasjonismen. Metoden kan settes opp i fire steg:

1. Bruk tidligere kunnskap og data for å vurdere problemet du står ovenfor. Om dette problemet ikke har noen presedens, gå direkte til steg to.

2. Form en hypotese – en mulig forklaring på problemet ditt uten noen håndfaste bevis.

3. Anta at hypotesen din er sann. Hva innebærer dette?

4. Test følgene av hypotesen din. Se etter bevis som strider mot hypotesen din. Om du finner motstridende bevis, gå tilbake til steg to.

Merk at denne metoden aldri vil etablere sannhet, den vil kun kunne utbedre hypotesen via falsifikasjon. Sitat Einstein «Ingen mengde av eksperimentasjon kan bevise påstanden min, et enkelt eksperiment kan bevise at jeg tar feil».

Relativisme

Som nevnt tidligere var Sofistene moralske relativister. Dette betyr at de mener at moral varierer fra folkeslag til folkeslag. Det som er moralt akseptabelt i ett samfunn kan være tabu i et annet. Dermed argumenterer de for at det ikke finnes noe indre moralsk kompass som er likt for alle mennesker, men at dette heller formes som et resultat av omgivelsene sine.

En berømt sofist ved navn Protagoras sier i en dialog med Sokrates «Det som er sant for deg er sant for deg, og det som er sant for meg er sant for meg».

Andre relativister inkluderer Kuhn og Hume.

Universalisme

Universalismen er det motsatte av relativismen. Her hevdes det at det finnes noe som er moralsk rett for alle mennesker, alltid og overalt. Enkelt og greit Hva denne gode moralen faktisk er varierer fra filosof til filosof.

Noen relevante universalister er Sokrates, Platon, Aristoteles og Kant.